Livet som logistisk utfordret

Så, jeg tråkka over. Det var vondt. Det viser seg at det kanskje ikke var så fryktelig lurt å spille ball i bunad. Og etter det har det vært vondt. Overtråkket var over halvannet år siden. Siden da har jeg vært av og på krykker, det siste halvåret mer på enn av. Helt på eller stillesittende siden september. Jeg ble endelig operert for snart tre uker siden.

Needless to say har jeg blitt temmelig rastløs etterhvert som ukene og månedene har gått. På den positive siden har jeg fått levla opp strikkeskillsa mine ganske mange hakk. Strikking har vært en aktivitet der jeg faktisk gjør noe, skaper noe, og har sørget for at jeg ikke har gått helt på veggen. Selv om jeg har hatt noen veldig tunge dager med mye smerte og fortvilelse og uten håp. På den negative siden har jeg ikke skrevet noe på masteroppgaven min på nesten tre måneder. Jeg har ikke trent skikkelig siden i sommer. Jeg er i mitt livs dårligste form. Jeg kan ikke bære min egen mat til bordet, eller kose meg med en kopp te i sofaen om kvelden uten hjelp. Jeg har vært fortvila og trist og lei og hjelpesløs, og min stakkars forlovede (yes, I got engaged!) har ikke kunnet gjøre noe for meg. Han har heldigvis vært supergod og tatt fullt ansvar for hundene, ettersom jeg ikke har kunnet mosjonere dem.

Selve operasjonen kom som en overraskelse og en lettelse. Noen avbestilte bittelille julaften, så da var det av sted til Ålesund. Jeg trodde det skulle bli en kikkhullsoperasjon. Da jeg kom fram, fortalte onkelen min (som også jobber på sykehuset) meg at jeg nok kunne forvente 6 uker på krykker. Dette var et par timer før oppmøte på sykehuset. Jeg visste at de skulle gå inn med kamera og se litt rundt før de tok noen avgjørelse på hvordan operasjonen skulle være. Jeg ble allikevel veldig overraska da jeg våkna opp med gips på beinet. 6 uker med gips, ja. Sukk. Savner å dusje hele kroppen. Men, det er godt med alt som er gjort, og jeg er på vei framover!

Ny blogg, nye muligheter

Hei, verden!
Jeg har starta en ny blogg! Og rekindled håpet mitt om å skrive her litt mer. Kanskje. Hvertfall innimellom. jeg kom fram til at det er stort sett umulig å kategorisere oppskrifter på en fornuftig måte når man bruker blogspot-plattformen. Så, jeg har laga meg en matblogg hos wordpress, og det ser foreløpig aldeles strålende ut! Hvis noen kunne tenke seg oppskrifter og bilder av middagsmat, kaker, gjærbakst og annet knask, ta en tur innom Veien til hjertet.

Siden sist har jeg for øvrig fått meg valp. Han er aldeles nydelig. Balder er pensjonert fra utstillingsringen grunnet manglende pigmentering, men Ivo har tatt over og er uendelig mye bedre enn Balder noensinne var! Her er et bilde fra forrige helg, der han ble BIS 2 valp.

Det betyr at han var 2. beste valp på hele utstillingen! Jeg er kjempestolt! Ser ut til at han har en lovende framtid i utstillingsverdenen. Er veldig spent på hvordan det vil gå med ham framover.

Det var alt av oppdateringer for nå, vi snakkes!

Eksamen igjen

Nå nærmer det seg eksamenstid for alle og enhver på universiteter og høgskoler landet over. Selv er jeg sliten av det. Har holdt på med denne eksamnen i knappe tre uker, og har ganske nøyaktig en uke igjen. 28. november skal jeg levere 25 000 tegn om Coraline som bok, grafisk roman og film. Temaet har jeg valgt selv (heldigvis), så det er i det minste spennende, men allikevel. Jeg er lei. Mellom klokka 9 og 12 neste fredag skal jeg levere oppgava i tre printede eksemplarer. Ingen digitale, nei. Det skulle tatt seg ut om vi hadde fått til slike nymotens løsninger i høyere utdanning. Men den gang ei. Når denne oppgava er levert, så har jeg ganske nøyaktig tre døgn på å gjøre klart til jul, slappe av og kose meg. For starten på julemåneden blir brå! 1. desember skal jeg ut i en full uke med hjemmeeksamen. Tilsvarende oppgave som den jeg holder på med nå (eller hvertfall samme omfang), i løpet av sju intense dager. Og som om det ikke var nok, så skal samboeren ha hjemmeeksamen SAMTIDIG som meg. Lykke! Spørsmålet blir vel om jeg går på veggen, jager ham ut eller skader ham. Sukk. Sliten nå.

Store mengder familie

I går holdt min grandtante sin 80-årsfeiring her i Bergen. Det førte til litt av en hektisk helg! Jeg har tilbragt helga mi med pappa, to tanter, en onkel, to kusiner, en fetter, tre grandtanter og deres barn og barnebarn. Tilsammen var vi vel et sted mellom 50 og 60 stykker, de fleste tilreisende fra Oslo, Tromsø, Finnmark, Sverige og England. Det at såpass mange ikke bor her fast gjør selvfølgelig at det blir ekstra viktig å tilbringe ordentlig mye tid med dem når vi først er sammen. For all del, det er innmari hyggelig og alt det der, men det kan bli litt mye når man ikke er hjemme på 13-14 timer fordi man tilbringer hele dagen med storfamilien.

Men, det er positive sider involvert her. I tillegg til å få tilbringe tid med mennesker jeg ikke har møtt på tre år (og noen ikke i det hele tatt), får jeg mat. Masse mat. Vi snakker fjell. På fredag var det gryterett for å samle alle dagen før 80-årsfeiringa. Og det er klart at som student spiser jeg store mengder av all mat som er gratis. Gryterett med ris, rundstykker og salat gikk ned på høykant, og flere glass vin slo følge ned i magen. Kaken etterpå var selvfølgelig også til stede. I går antok jeg på forhånd at det ikke var noe poeng i å spise frokost. Og, riktig nok, tre måltider på restaurant var mer enn nok til å få meg gjennom dagen. I dag har det riktig nok ikke vært noen offisielle måltider, men med kake og chips og godteri og brus i min grandtantes leilighet har jeg ikke akkurat sulta. Tror ikke jeg har kjent på sulten siden før gryteretten på fredag.

Fredrik har vært med på veldig lite av dette. Jeg sa jo til ham på forhånd at han virkelig ikke trengte å være med, for jeg kan ikke navnet på halvparten av disse menneskene selv engang. For meg er det nok at han går overens med den nærmeste delen av storfamilien, og det er jo 16 stykker bare det. På den ene sida av familien. Han ble med ut og spiste middag med meg og fetter og kusiner i går, da, det var hyggelig. Vi var ikke invitert i selve feiringa, det hadde blitt litt mange. Der var det bare nevøer og nieser av grandtanta mi, ikke deres barn. Hennes barnebarn var der, da, men de er jo direkte nedover, så jeg forstår den. Men det gjorde uansett at vi søskenbarna gikk ut og spiste. Ganske deilig å bare være oss uten å måtte ta hensyn til de voksne så mye. Og grandtanta mi spurte etter både Fredrik og Balder i dag, så det var stas. Det er hyggelig at slekta er interessert i å bli kjent med viktige mennesker i livet mitt, syns jeg.

Nå i kveld kan jeg endelig slappe av og puste litt før skolehverdagen begynner igjen i morgen. Ingen forelesning, men store mengder lesing. Før den tid blir det vel litt serier på meg, og kanskje litt LoL. Ha det bra!

Livet som PC-spillenke

Såh. De to siste dagene har Fredrik spilt et spill. Og gjort svært lite annet. Vet ikke helt hvilket spill det er snakk om, men det hadde visst noe med Ringenes Herre å gjøre. Det er innmari fint at han kan drive med noe han liker å gjøre, men det er utrolig kjipt for meg å bli så til de grader nedprioritert. Og når jeg sier fra om det føler jeg meg som verdens dårligste kjæreste. Livet er vanskelig i dag.