Masse rart, faktisk

Så... Jeg vet jeg bør gi opp. Men.. Altså.. Jeg har ikke lyst til å ikke ha noen. Jeg orker ikke tanken på å gå tilbake til det. Ikke at jeg ikke har venner, men jeg har ingen jeg forestiller meg at jeg kan forelske meg i som bor mindre enn omtrentlig 59 minutter unna. Det gjør det hele ganske så vanskelig. Å gi slipp uten noe å håpe på. Å gå rett ut i det mørke ukjente. Jeg har så lite lyst, men føler at jeg må, og det snart. Jeg tror jeg gir det til over høstferien.

Over til lysere ting; jeg har plutselig blitt god på piano, sånn uten videre. Jeg lærte meg Trolldans av Grieg og Comptine d'un autre été: L'apres midi av Yann Tiersen og to øvelsesstykker utenat på ei uke. Det er en enorm forbedring. Og jeg har fått pedal til stortromma mi, og nye trommestikker, så jeg har ting å denge på! Jeg må virkelig lære meg å spille. Slå på ting er moro, da.

Og enda en lys ting; jeg får meg venner! Det er ganske fantastisk. Jeg har alltid vært elendig til å bli kjent med folk, men nå skal jeg på kino med to jenter jeg har kjent i tre uker eller noe på fredag, det blir kos! ^^

Og en lys ting til! Ojojoj, de fortsetter å komme her, men uansett, jeg har fått en sang, en sang som er bare min, laget til meg, med meg som inspirasjon, og den er minminminminmin! *glise* Men Robert får naturligvis lov til å bruke den til hva han vil, ettersom den rent teknisk er hans, men vi vet godt begge to at den er ikke hans, den er min. Ok, JEG vet det godt begge to. Mhm.

Også må vi putte inn en litt sånn dyster greie, som er at jeg får dårlig samvittighet av å ikke gå på trening, selv om det å trene basket er et vesentlig stressmoment og derfor gjør meg fysisk syk på grunn av migrene, men jeg er visst et samvittighetsfullt menneske, og føler meg ganske råtten. Menmen, jeg har jo venner som gjør sitt beste for å overbevise meg om det motsatte, de er så søte så. Jeg ønsker dem lykke til.

Og... Ja. Jeg er veldig glad i deg, uansett hvem du er. Tror jeg. Og ikke la meg få vite det hvis jeg ikke burde være glad i deg, værsåsnill. Jeg er glad i å være latterlig godtroende, helt til noen misbruker tilliten min med vilje. Det er ikke noe særlig gøy. Men ja. Adjø <3

Solveig unnskylder seg

Ok, jeg beklager det plutselige utbruddet i forrige innlegg, men jeg var nødt til å få det ut. Det blir gjerne slik når ting inni meg er akkurat litt for uutholdelige og smertefulle å bære på. Men det går bedre nå, takk for at du spør. Og så tror jeg jeg skal benytte anledningen til å beklage alle psykiske skader du har fått fra å lese bloggen min, det var aldri meningen. Og så får jeg vel unnskylde mangelen på interessante innlegg. Så ja. Takk for meg og god natt <3

Jævla kompliserte kaotiske dritt!

Jeg sliter så utrolig nå. Det burde ikke være mulig. Altså, jeg klarer ikke å komme over ham, uansett hvor mye jeg liker å innbille meg at jeg prøver. Men så fant jeg jo ut idag at jeg egentlig ikke prøver allikevel, for faktum er at jeg ikke har lyst til å komme over ham, uansett hvor mye jeg vet jeg burde, uansett hvor lite ideelle ting er nå. Han sier jeg ikke bør være forelska i ham. Han sier han ikke kan elske meg, han fortjener ikke min kjærlighet, jeg må gå videre, han er ikke verdt det. Han vil ikke at jeg skal være forelska i ham for min egen skyld. Men når vi er sammen, gjør vi akkurat det vi har lyst til, jeg får ham til å slutte å tenke. Han sier han at han ikke kan motså meg. Det fjerner all kraft bak de egentlig ganske fornuftige argumentene hans. Det viser meg at det faktisk er håp. Jeg skulle ønske det ikke var det. Jeg skulle ønske alt var håpløst, så jeg var fri fra denne usikre tilstanden. Men jeg vil ikke gi ham opp. Vil ikke, klarer ikke. Det er en slags ond sirkel. Jeg klarer ikke forelske meg igjen før jeg er over ham, og jeg kommer ikke over ham før jeg forelsker meg igjen. Jeg vet jeg må. Men jeg kan ikke. Klarer ikke. Vil ikke. Jeg er så dum, jeg har satt meg selv i en situasjon som gjør vondt uansett hva jeg måtte velge å gjøre. Jeg vil bare være med ham. At han skal la meg være glad i ham uten å protestere så mye. Naive tanker er ofte de beste.