Turkis

I dagens blogg skal jeg presentere en farge. Dagens farge er turkis.
....

Turkis.

....

Jeg har nå presentert fargen turkis. Ved en senere anledning vil jeg presentere fargen flaskegrønn.

Solveig klager

Dagen idag har vært en stressende dag. Eller hvertfall travel. Hm... Slitsom! Det er ordet jeg lette etter! Altså, jeg sto opp som vanlig kvart på sju. Litt trøtt og slikt etter enda ei natt med lite søvn. Også pakka jeg sekken og dro på skolen som vanlig. Med frokost og lunsj og gymtøy og greier. Se så flink jeg var. Og hadde fransk. Mm. Han vikarfyren var fantastisk tøff, da. Reidar. Un chasseur sachant chasser, sait chasser sans son chien. Sånn tror jeg hvertfall det skrives. Ja, det gjør det. Og så var det... M.. Matte. Matte var greit. Jeg fikk mye bedre karakter enn jeg trodde jeg skulle få. Jeg hadde kommet fram til at jeg enten hadde fatta det, eller var stokk dum. Jeg hadde visst fatta det. Positiv overraskelse. Og så storefri, hurra hurra. Entusiasmen er tilstedeværende, ja. Så til de grader. Woohoo. Jah. Og så gym, der scenen ikke var oppe. Noe som betyr at jeg ikke kunne spille piano. Jeg fikk alvorlige pianoabstinenser. Ikke mye moro. Og så var det basket. Faens basket. Jeg skulle vise mine fantastiske basketskills. Også spille, selvsagt. Det er jo en grunn til at jeg slutta. Jeg liker ikke sporten. Liker virkelig ikke sporten. Men vi skulle spille basket. Jammen skulle vi det.

Ok, dette innlegget er litt teit nå. Men det får du bare overleve. Jeg trenger å klage på dagen min. Så jeg klager på dagen min. Du får bare overleve. Ok, tilbake til klaginga nå.

Etter gym var det Asker, som iogforseg var veldig koselig, men Torhild og greier, men jeg måtte drasse med meg skolesekken hele veien. Den er tung. Og gymtøyet. Men vi kjøpte juleting, da. Og filttusjer! Og måndeskort, så jeg kan dra til Robert! Men her skal vi ikke komme med positive ting, dette er klaging, for tenk. Solveig kommer hjem. Hva møter Solveig idet hun kommer inn døra? Jo, hun møter sin kjære mor. Og så begynner hun med å henge opp tøy, så lage middag, så gjøre lekser, så rydde rommet, så sette på klesvask. Så først nå slapper hun av. Fra klokka litt på ni ellerno. Solveig er sliten nå. Solveig savner Roberten sin. Solveig slapper av. Sliten. Mm. Adjø <3

Huskeregler

Ok, planen for dette inlegget er å snakke litt om huskeregler. Vi får se hvor lenge jeg klarer meg uten å spore av. Det er jeg nemlig flink til, ser du. Godt igang allerede, ser det ut til. Ønsk meg lykke til.

Altså, huskeregler. Først og fremst for navn på ting. Huskeregler er veldig veldig smarte ting. På barneskolen lagde jeg for eksempel huskeregler for hovedsteder i Europa, for det skulle vi ha prøve om. Så da måtte jeg jo kunne det. Og hvordan husker man at Skopje er i Makedonia, Valetta er på Malta, Bucuresti er i Romania og Brattislava er i Slovakia? Jo, det skal jeg fortelle deg. Skopje er i Makedonia fordi Makedonia er McDonald's, og på McDonald's har man stygge sko. Valetta er på Malta fordi Malta og Hellas er veldig like, så de spiser mye fetaost og er ikke lette. Bucuresti er i Romania fordi bok og roman hører sammen, det sier seg selv. Også har vi jo ting som tegnene <>. De er plent umulige å huske forskjellen på. Men hva gjør man da? Jo, man lager en huskeregel som sier at den største blir spist av krokodillen. Litt som når man skla ha gymprøve og ikke klarer å huske ordet myofibriller også. Men da kommer Ann-Helen til unsetning med en helt fantastisk huskeregel! Man tenker bare "mjo, fine briller!" og så går det fint. Også har vi vitaminhuskeregelen ADEK og BC, hvor ADEK er fettløselige og BC er vannløselige. Det er jeg sikker på at du får stor bruk for i framtida, du.

Også har vi jo sånne kjempefine huskeregelsanger! Blant dem er for eksempel planetsangen. Den går slik, med melodien til "Napoleon med sin hær":

Merkur er den første, og Venus nummer to,
og så kommer Jorda, og Mars har vi jo,
og Jupiter og Saturn,
Uranus og Neptun,
den minste av dem alle er Pluto.

Denne sangen er fortsatt den eneste måten jeg klarer å huske planetene og deres rekkefølge. Så kommer selvfølgelig spørsmålet om Pluto er en planet eller ei, men det er nå en annen sak. Andre huskeregelsanger er naturligvis alle disse gangesangene og alfabetsangene på uendelig mange språk, men dem har jeg faktisk gått bort fra. Så flink er jeg, tenk.

Sånn generelt sett er huskeregler helt nødvendig, og vi kan ikke overleve uten dem. Vi kan ihvertfall ikke ha en vanskelig prøve uten dem. Eller, vi kan vel det og. Men det er ikke like lett. Uansett, poenget jeg har rota helt bort her er at huskeregler er en fin ting. Mm. Har du noen, er det bare å komme med dem. Farvel <3

Savn

Jeg veit ikke hvordan jeg skal holde ut i halvannet år til med dette. Jeg savner Robert hele tida. HELE tida. Selv når jeg er med ham savner jeg ham, for jeg vet at vi må gå fra hverandre igjen om få timer. Det er jævlig. Jeg gruer meg mest av alt til jula, da vil vi ikke se hverandre på over to uker. To uker. Det er lenge, det. Vi har aldri vært fra hverandre lenger enn seks dager i strekk. To uker. Faen. Dette vil bli ille... Savn er jo naturligvis noe man venner seg til, men det er jo ikke noe moro det heller. Jeg vil ikke at jeg skal bli så vant med det at det kjennes som om han døde. Det er jo bare helt feil. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre. Halvannet år. Nei, mer. Fra nå og helt fram til 21. juli 2010, som er datoen som sier at jeg kan gjøre som jeg vil. Dét er lenge til, det! Helvete... Jaja. Vi skal nok overleve. Foreløpig er toget vår venn. Løsningen kommer vel etterhvert... Noen tips? Sier du noe genialt til meg nå, er jeg evig takknemlig. Adjø <3

Novelleanalyse

Solveig skreiv novelleanalyse. Men hun likte ikke novelleanalysa. Så dette var det det ble til:

Nå skriver jeg for det meste masse tulls slik at min kjære mor skal tro at jeg gjør noe fornuftig. Hvis hun finner ut at jeg ikke gjør det, vil hun tvinge meg til å rydde rommet mitt. Det har jeg veldig lite lyst til. Jeg hater å rydde rommet. Og jeg hater virkelig denne novella som jeg egentlig skal analysere. Tre jenter går opp på eit fjell ein sommardag og byrjar gp ned igjen. Den er teit, og jeg liker den ikke, og tittelen sier alt. Det er ikke noe mer til novella enn tittelen. Det er selvsagt den korte referansen til militæret og at de er helt jævlige med minstejenta, men det teller ikke helt. Tittelen sier hele jævla handlinga. Det er så teit. Og ikke minst kjedelig. Det var helt uinteressant å lese. Og nå skal mamma absolutt komme og sette seg her med meg, det er ikke nødvendig for min del. Men i det minste kan hun ikke se hva jeg skriver, for hun ser på Tven. Jaja. Vi får se hva det blir til. I mellomtida tror jeg jeg skal skrive inn en sangtekst her ellerno. Etellerannet må det ihvertfall stå. Og nå tror jeg til og med at jeg må passe meg litt for pappa.. Han er egentlig strengere enn mamma, men er veldig gor på å skjule det. Det er en slags kunst ellerno. I det minste et talent.

Jeg vil ikke begynne med briller. Det må jeg kanskje gjøre.. Håper ikke det. Jeg har virkelig ikke lyst. Det kler meg ikke. Tror jeg, hvertfall, selv om det er veldig moro å ta dem på for moro skyld iblant.

Faen, nå sitter pappa rett ved siden av meg. Håper ikke han leser det jeg skriver, da sliter jeg som et helvete. Jeg vil vekk herfra.. Jeg vil flytte ut. Virkelig. Jeg orker ikke bo her. Men jeg har i det minste femten tusen på konto, så det holder jo en stund hvis jeg skaffer meg en grei jobb med helt ok inntekt. Og jeg trenger å bo nært skolen, og ganske mye moro... Eller ikke moro i det hele tatt, alt ettersom, jeg veit ikke helt. Eller jo, det veit jeg. Det er ikke moro i det hele tatt. Jeg skulle ønske jeg trives bedre hjemme. Men det gjør jeg altså ikke. Det hele er ganske så ille.

Jaja. Vi satser på at jeg snart har skrevet nok til at de begge er fornøyde. Og selvsagt har jeg tatt med alt om refererende tredjepersonsforteller og synsvinkel og tema og handling og de greiene der. Jeg har vært så flink så. Tema er med, og. Alt sammen. Gidder ikke mer nå. Adjø <3