I dag kjente jeg skikkelig på at jeg blir veldig påvirka av film, særlig når jeg allerede er sliten fra eksamenslesing og julebord og whatnot. Jeg så The Object of My Affection i dag, og fikk latterlig lyst til å få barn. Bare dette i seg selv er skremmende, fordi at bare for noen uker siden var jeg livredd for at jeg kanskje var gravid, og det stressa meg til tusen. Men etter å ha sett en film, så syns jeg nå at joda, det å være gravid ville vært bra. Etter å ha sett den ferdig, så jeg på Sex and the City-filmen. Og da fikk jeg superlyst til å gifte meg, og begynte å planlegge hvordan jeg ville ha bryllupet mitt og hvordan kjole jeg vil ha, når jeg vil gifte meg og når det passer med bryllupsreisen. I det hele tatt.
Sex and the City var ferdig for en time siden, og jeg sitter igjen med følelsen av at jeg vil ha en familie. Jeg vil ha en baby som er min, og jeg vil oppdra den til å bli et fantastisk menneske. Jeg vil ha en stor og flott mage, og gi liv til et nytt menneske. Jeg vil være den mammaen som lar alle nabobarna komme og gå som de vil, og som legger rette for ungene sine på en god måte. Jeg vil ha mann og barn samla rundt middagsbordet, på søndagsturer, på julaften. Jeg vil gå på babysvømming. Jeg vil lære bort alt det viktige i livet gjennom ord og opplevelser. Jeg vil ha barn.
Forhåpentligvis er denne intense lengselen borte i morgen, for den skremmer vettet av meg. Jeg er jo bare 21 år gammel, jeg bør ikke ha disse tankene. Men, jeg har ikke bare hatt disse tankene siden jeg så filmene i kveld. I flere uker nå har jeg begynt å grine hver gang jeg har sett en baby på TV. Jeg har i det hele tatt vært usedvanlig lettrørt i møte med alt som har med barn og familie å gjøre. Er det rett og slett den biologiske klokka mi som er for tidlig ute i forhold til hvor jeg er hen i livet? Jeg kan jo ikke få barn nå, det passer rett og slett ikke. Men jeg vil. Jeg vil så veldig veldig gjerne. Sukk.
