Så, jeg tråkka over. Det var vondt. Det viser seg at det kanskje ikke var så fryktelig lurt å spille ball i bunad. Og etter det har det vært vondt. Overtråkket var over halvannet år siden. Siden da har jeg vært av og på krykker, det siste halvåret mer på enn av. Helt på eller stillesittende siden september. Jeg ble endelig operert for snart tre uker siden.
Needless to say har jeg blitt temmelig rastløs etterhvert som ukene og månedene har gått. På den positive siden har jeg fått levla opp strikkeskillsa mine ganske mange hakk. Strikking har vært en aktivitet der jeg faktisk gjør noe, skaper noe, og har sørget for at jeg ikke har gått helt på veggen. Selv om jeg har hatt noen veldig tunge dager med mye smerte og fortvilelse og uten håp. På den negative siden har jeg ikke skrevet noe på masteroppgaven min på nesten tre måneder. Jeg har ikke trent skikkelig siden i sommer. Jeg er i mitt livs dårligste form. Jeg kan ikke bære min egen mat til bordet, eller kose meg med en kopp te i sofaen om kvelden uten hjelp. Jeg har vært fortvila og trist og lei og hjelpesløs, og min stakkars forlovede (yes, I got engaged!) har ikke kunnet gjøre noe for meg. Han har heldigvis vært supergod og tatt fullt ansvar for hundene, ettersom jeg ikke har kunnet mosjonere dem.
Selve operasjonen kom som en overraskelse og en lettelse. Noen avbestilte bittelille julaften, så da var det av sted til Ålesund. Jeg trodde det skulle bli en kikkhullsoperasjon. Da jeg kom fram, fortalte onkelen min (som også jobber på sykehuset) meg at jeg nok kunne forvente 6 uker på krykker. Dette var et par timer før oppmøte på sykehuset. Jeg visste at de skulle gå inn med kamera og se litt rundt før de tok noen avgjørelse på hvordan operasjonen skulle være. Jeg ble allikevel veldig overraska da jeg våkna opp med gips på beinet. 6 uker med gips, ja. Sukk. Savner å dusje hele kroppen. Men, det er godt med alt som er gjort, og jeg er på vei framover!
