Teite Solveig

Altså, jeg føler det er nødvendig å fortelle noe om ferien min. Ikke at jeg har skjedd så mye at det gjør noe, så ikke-handlinga hopper vi elegant over, og går rett inn på en dag i begynnelsen av august, da jeg var i Estland. Der har de de kuleste syklene noensinne! Jeg vandra nedover enellerannen gate, og så så jeg en litt rar konstruksjon av noe som må ha vært fem eller seks sykkelseter stilt i en sirkel, med et sett pedaler hver. Da jeg så litt nærmere etter, så jeg at alle fem-seks sykkelkjedene gikk sammen til én tingest i midten, som forhåpentligvis fikk hele greia til å bevege på seg. Så var det ett menneske som styrte, naturligvis. City Bike i Tallinn, liksom. Helt fantastisk! Åh, også glemte jeg bursdagen min, den er vel også nevneverdig. Jeg ble lovlig i juli. Praktisk, sant? Men uansett, vi hopper fram til litt senere i august. Da hadde jeg så mye som sju timer i Bergen. Det er virkelig de beste timene jeg noensinne har hatt, tror jeg hvertfall, mulig jeg overdriver. Og da har jeg tatt møtet med Jenny med i beregninga. Det satt meg helt ut, og jeg har utrolig dårlig samvittighet ovenfor henne, selv om jeg egentlig ikke har grunn til det. Hun er ikke sur på meg, tror jeg. Håper jeg. Og... Ja. Det var vel feriens høydepunkter. Jeg er et svært kjedelig menneske. Men, nå begynner skolen igjen! Eller, ikke igjen, for dette vil være en helt ny skole med helt nye mennesker å forholde seg til. Jeg er livredd, for å være ærlig. Men allikevel er jeg litt lei meg, for jeg kommer itl å kjenne folk der. Jeg skulle ønske jeg hadde kommet til en skole der ingen visste hvem jeg er, så jeg kan være akkurat hvem jeg vil. Og da hadde jeg også blitt tvunget til å søke kontakt med nye mennesker, mens nå er jeg redd for at jeg vil holde meg mer eller mindre til de jeg allerede kjenner. Det vil jeg ikke. Jeg trenger nye folk. Virkelig. No offense til dere jeg allerede har, misforstå meg rett, men jeg ønsker meg nye venner. I tillegg til dere, selvsagt. Så skole om noen dager blir nok litt i overkant spennende.

Jeg pusser opp rommet mitt. Det er helt tomt. Ingen møbler, ingen ingenting. Så jeg har blitt et lite kjellerdyr. Det er egentlig ganske behagelig, for der er det kjølig, og det er mørkt. Helt mørkt. Uansett hvilken tid på døgnet det er. Det er sikkert kjelleren som er skyld i at jeg sov til tolv her om dagen. Og på mandag begynner basketen... Jeg gruer meg. Veldig. Jeg har veldig veldig veldig veldig veldig lite lyst til å gå på basket. Men har jeg noe valg? Nei. Null valg. Så jeg skal klare å holde ut til etter jul. Jeg er nødt til å holde ut til etter jul. Det blir jævlig. Jeg vil ikke. Faen. Adjø.