Savn

Jeg veit ikke hvordan jeg skal holde ut i halvannet år til med dette. Jeg savner Robert hele tida. HELE tida. Selv når jeg er med ham savner jeg ham, for jeg vet at vi må gå fra hverandre igjen om få timer. Det er jævlig. Jeg gruer meg mest av alt til jula, da vil vi ikke se hverandre på over to uker. To uker. Det er lenge, det. Vi har aldri vært fra hverandre lenger enn seks dager i strekk. To uker. Faen. Dette vil bli ille... Savn er jo naturligvis noe man venner seg til, men det er jo ikke noe moro det heller. Jeg vil ikke at jeg skal bli så vant med det at det kjennes som om han døde. Det er jo bare helt feil. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre. Halvannet år. Nei, mer. Fra nå og helt fram til 21. juli 2010, som er datoen som sier at jeg kan gjøre som jeg vil. Dét er lenge til, det! Helvete... Jaja. Vi skal nok overleve. Foreløpig er toget vår venn. Løsningen kommer vel etterhvert... Noen tips? Sier du noe genialt til meg nå, er jeg evig takknemlig. Adjø <3