Hva skal man gjøre, da?

Altså. Nå er jeg hjemme. Igjen. Jeg orker liksom ikke å forholde meg til folk. Og dersom det bare hadde vært idag hadde det vært én ting, men dette er langt fra første gangen det skjer. Eneste forskjellen på nå og vanligvis er at jeg ikke lot som jeg gikk på skolen først, men bare ble hjemme. Ulempen ved det er selvsagt at jeg blir nødt til å snakke med mamma om morran, og så gjør hun sitt beste for å forstå hva som er galt og gjøre det bedre. Pappa ser ut til å ta det litt greiere. Men, greia er at det ikke er noe noen kan gjøre for meg, for jeg veit ikke hva som må gjøres. Sånn sett gleder jeg meg veldig til å begynne hos psykolog. Jeg ternger å vite hva det egentlig er som er galt med hodet mitt, og hva jeg kan gjøre for å få det bedre. Jeg tror fortsatt at jeg trenger å flytte ut mer enn noe annet, men det hadde visst mamma og pappa diskutert, og de kom fram til at jeg får ikke lov til å flytte ut før jeg blir atten med mindre psykologen jeg ennå ikke går til sier at det er det beste for meg. Så jeg veit ikke, jeg. Håper bare jeg kan begynne hos noen snart. Jeg har jo hatt lyst til det mer enn lenge nok. Men i mellomtida... Jeg veit ikke, jeg. Jeg må jo komme meg gjennom dette her. Bare noen dager igjen til påske nå, og så har jeg i overkant av ei uke å roe meg ned på. Og etter det er det jo en og annen fridag innimellom fram til sommeren. Og når sommeren er ferdig er det bare et år igjen uansett. Og da... Da håper vi at alt går bedre. Ellerno. Adjø <3

Et patetisk lite forsøk

Nå har jeg skrevet et mer enn langt nok brev til mine kjære foreldre. Meninga med det er egentlig at dette skal hjelpe dem til å forstå meg og det jeg føler og mener og trenger og slikt, så jeg håper intenst på at det funker. Jeg har ikke tenkt til å la verden få vite hva som står der. Det er reservert til de som måtte ha et såpass sterkt ønske om å vite det at de spør, og jeg er komfortabel med å la dem vite, eller de jeg selv trenger å fortelle til. Jeg vil bli forstått. Jeg har også innsett at jeg trenger latterlig mye omsorg. Jeg får vel bare ende opp med å stjele klemmer av folk. Det får funke godt nok. Sånn ellers.. Jeg veit ikke, jeg. Jeg trenger bare å få det bedre. Adjø <3