Hva skal man gjøre, da?

Altså. Nå er jeg hjemme. Igjen. Jeg orker liksom ikke å forholde meg til folk. Og dersom det bare hadde vært idag hadde det vært én ting, men dette er langt fra første gangen det skjer. Eneste forskjellen på nå og vanligvis er at jeg ikke lot som jeg gikk på skolen først, men bare ble hjemme. Ulempen ved det er selvsagt at jeg blir nødt til å snakke med mamma om morran, og så gjør hun sitt beste for å forstå hva som er galt og gjøre det bedre. Pappa ser ut til å ta det litt greiere. Men, greia er at det ikke er noe noen kan gjøre for meg, for jeg veit ikke hva som må gjøres. Sånn sett gleder jeg meg veldig til å begynne hos psykolog. Jeg ternger å vite hva det egentlig er som er galt med hodet mitt, og hva jeg kan gjøre for å få det bedre. Jeg tror fortsatt at jeg trenger å flytte ut mer enn noe annet, men det hadde visst mamma og pappa diskutert, og de kom fram til at jeg får ikke lov til å flytte ut før jeg blir atten med mindre psykologen jeg ennå ikke går til sier at det er det beste for meg. Så jeg veit ikke, jeg. Håper bare jeg kan begynne hos noen snart. Jeg har jo hatt lyst til det mer enn lenge nok. Men i mellomtida... Jeg veit ikke, jeg. Jeg må jo komme meg gjennom dette her. Bare noen dager igjen til påske nå, og så har jeg i overkant av ei uke å roe meg ned på. Og etter det er det jo en og annen fridag innimellom fram til sommeren. Og når sommeren er ferdig er det bare et år igjen uansett. Og da... Da håper vi at alt går bedre. Ellerno. Adjø <3