Jeg har leiligheten for meg selv helt fram til fredag! Dette kommer til å bli fantastisk deilig, tror jeg. Altså, jeg kommer sikkert til å savne Fredrik sånn etterhvert, men foreløpig er det kun godt. Virkelig. Dagen i dag skal jeg bruke på å rydde leiligheten, slik at jeg bare lever i mitt eget rot framover. Det er superduperdeilig, og gjør det så uendelig mye mer motiverende å rydde. Også holder det seg stort sett alltid ryddig en liten stund etter at han kommer hjem også, for det er kjipere å la noe ligge ute i et ryddig rom enn i et rom der alt allerede er kaotisk.
Gårsdagens tur på Ulriken gikk ganske så bra, så jeg har faktisk bestemt meg for å ikke gå tilbake til legen denne uka. Eller, kanskje på fredag hvis ømheten min ikke går sin vei, men det får jeg ta litt sånn etterhvert. Ganske greit å ikke måtte tilbake til legen egentlig, for jeg har bare i overkant av 200 kr fram til fredag. Så joda, dette blir en strålene uke. Ikke at jeg trenger mer enn det fram til fredag sånn egentlig, jeg har jo alt av mat. Så da har jeg to hundrelapper å bruke på knask, og det er jo et veldig mye muntrere syn på det hele.
Og no kom eg på at eg bør skrive nynorsk her i dag! I morgon har eg ei forprøve i begge målformar, ser de. Vi blir nøydd å skrive noko skolepolitisk, men skal vurderas på språk, ikkje innhald. Og eg merkar at med ein gong eg byta til nynorsk no, så vart eg meir kritisk til korleis eg skriv. I tillegg til at skrivinga i seg sjølv går mykje seinare, han flyt ikkje like lett som han gjer på mi eiga målform.
Men, det er ikkje berre forprøva mi som skjer i morgon. Veslesystera mi skal kjøre opp til førarkortet. Og, viss ho står, så kjem pappa og ho til helga for å hente bilen. Det blir i så fall både litt godt og litt vondt, for det er jo veldig kjekt å ha bil tilgjengeleg. Men samtidig er eg litt lei av venar som spør om eg kan kjøre overalt. Eg klarar ikkje seie nei med mindre eg har ei fantastisk unnskuldning, og det er ikkje ofte eg har. Og no blei eg veldig skeptisk til korleis eg skriv igjen. Jaja. Uansett, eg håpar at ho står, for det ville vore ein ordentleg knekk for sjølvtilliten hennar. Dessuten ville det vore kjekt å få besøk at ho og pappa. Dei vil ikkje kunne bli så lenge, då, men nokre timar er betre enn ingen timar.
Og no har eg ikkje noko meir å skrive om, for nynorsken killed my mojo. Later suckas!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar