Alf

Alf er et bestefarmenneske. Det bestefarmennesket jeg aldri hadde, med to bestefedre som døde før jeg ble født. Den ene drakk seg ihjel, den andre døde av hjerteinfarkt. Jeg tror jeg trenger Alf. Hvertfall til en viss grad.
For å få klarhet i dette for alle utenforstående; Alf er så mye som kjæresten til søsteren til farfaren til jenta jeg var i dåpen til idag, omtrent 70 år gammel. Han endte opp ved siden av meg da vi spiste, og tok vare på meg som den bestefaren jeg aldri hadde. Og jeg tror Alf likte meg også, han virket faktisk genuint interessert i tingene jeg hadde å si. Å ha en Alf blandt alle de ukjente menneskene var utrolig godt. Han introduserte meg til folk og passet på at jeg holdt meg varm og slikt, noe mine kjære foreldre ikke gadd bry seg med. Men jeg vil nok aldri treffe Alf igjen noen gang. Neste nesten-logiske anledning er når dåpsbarnet konfirmeres, men da er det jo ikke engang sikkert at han lever. Bestefarskikkelsen min. Det er helt rart hvordan jeg plutselig forsto at jeg trenger en bestefar... Jeg må finne en bestefar. En som kan være der en stund, og ikke bare en dag. En Alf.