Bandøving

Dette innlegget her krever nesten en innledning og en avslutning. Vi starter med innledningen og tar avskutningen til slutt, tenker jeg. Altså, jeg var med Robert på bandøving med bandet til faren hans idag. Første gang jeg møtte faren. Småsnodig type. Men uansett, de spilte og jeg hadde lite å gjøre, så jeg skrev det her:


Hm. Tanketøv, sikkert nok.
Nope, plent umulig å tenke med såpass mye musikk rundt meg. Kanskje like greit, tanker nå for tida har det med å være skremmende depressive, og det skal vi ikke ha noe av akkurat nå. Solveig har store planer om å få et positivt syn på livet sitt, sant. En ny vinkling, om du vil. Ønsk henne lykke til, hun kommer nok til å trenge det.

Offa, jeg savner å kunne skrive. Skrivetida var en fin tid. Ting var liksom ikke så veldig overveldende. Jeg har det nok ikke så ille som jeg skal ha det til. Ikke egentlig. Jeg har bare ikke noe ordentlig utløp lenger, sånn bortsett fra tanketøv som dette, maling og synging. Og piano. Det burde vel i prinsippet holde, men av enellerannen grunn gjør det visst ikke det. Jeg er vel bare nok ei melodramatisk tenåringsjente afterall.

Men, halve poenget med dette her var jo å være positiv. Hm. Positiv? Eh.. Solveig har Robert, på mirakuløst vis, og han er der for henne uansett hva som skjer, det er hun helt sikker på. Solveig har jobb, og det er jo alltid en fin ting. Solveig har venner som redder livet hennes ganske så ofte. Solveig har hørepåmusikk, spillepianomusikk, og spillegitarogsyngemusikk, sistnevnte er latterlig underutvikla. Men det har vi store planer om å endre på, ser du.


Det viste seg at det gikk ann å tenke litt allikevel.. Men Solveig skal sove nå, for Solveig skal opp tidlig, også er hun trøtt. Natti <3