Nedfor, kanskje

Jeg tror bare det blir litt mye noen ganger. Sånn med familie og savn og det som er. Idag fikk jeg overdose av alt. Det eneste positive med dagen idag så langt, er at jeg la meg igjen rett etter at jeg sto opp, og sov til lenge. Sto opp sju, tok medisiner, skrev lapp til mamma og pappa og hengte den på døra, og sov videre. Men sånn ellers har idag vært en relativt jævlig dag. Jeg har prøvd å snakke litt, men stemmen min er fullstendig kaputt, så det gikk heller dårlig og gjorde veldig vondt. Men det var definitivt verdt det. Sånn egentlig. Jeg har tilbragt dagen i senga mi. Ikke gjort noe som helst konstruktivt, utenom å spille en liten smule piano og brenne noen CDer. Jeg visste ingenting om noe som helst som hadde med familien å gjøre før pappa kom hjem. Lillesøstera mi sier ikke så mye viktig til meg. Men min kjære far visste ikke engang at jeg hadde vært hjemme fra skolen fordi jeg er sjuk. Alltid like koselig, sant? Og ingen hadde sagt til meg at min kjære mor var i Stavanger eller noe slikt heller. Noe som i prinsippet er ganske ironisk, ettersom jeg for noen uker tilbake fikk tydelig beskjed av mamma om at i en familie sier man fra til hverandre, fordi jeg hadde satt meg på toget til Moss uten å si fra. Jeg visste ikke egentlig at jeg skulle dit selv heller, før et kvarter før jeg satte meg på toget. Dette var ikke et problem for meg i det hele tatt, og egentlig ikke for dem heller, for jeg har fått beskjed om at sålenge jeg er inne til ti er det greit. Men neida. Jeg skal visst gi tydelig beskjed om hvor jeg er til enhver tid. For det er slik man gjør det i en stor, lykkelig familie som vår. Jeg er så lei av dette. Men nå skal jeg begynne å få til en forandring for alvor. Sette inn penger på en konto jeg ikke får tilgang til før jeg blir atten, slik at jeg kan flytte ut. Tenke på hvor jeg skal bo. Hvordan jeg skal klare meg gjennom sisteåret på videregående når jeg bor for meg selv. Hvordan jeg skal klare meg gjennom de to første åra, med tanke på at jeg faktisk bor hjemme. Jeg må legge opp en ordentlig plan for dette, tror jeg. Få orden på tanker og prioriteringer og det som er. For ting kan bare ikke fortsette sånn som de er nå. Da kommer jeg virkelig til å dø på meg. Jeg bryter jo sammen mer enn ofte nok som det er, og jeg ser ikke for meg at det blir noe serlig bedre dersom ingenting blir forandra. Foreløpig har jeg Robert og venner til å lappe meg sammen igjen når jeg har det fælt. Men hva hvis de blir lei av meg? Hva gjør jeg da? Jeg klarer ikke komme meg gjennom denne driten her alene, det går bare ikke. Jeg merker at jeg blir i dårlig humør bare jeg er i samme rom som mamma. Om hun åpner kjeften sin, og forventer et svar tilbake, kommer det bare dritt ut av meg. Jeg klarer ikke være ordentlig glad i foreldrene mine, og det knuser meg fullstendig. Nå tenker du sikkert at sånn er det med alle, at dette er et klassisk tilfelle der løsrivelsesprosessen er tung og hard og vanskelig og vond. Men.. Selv om du tenker det, kan du behandle meg som om jeg var unik? Som om det bare er jeg som har disse problemene? Værsåsnill? Jeg vet at jeg er egoistisk og kravstor, men jeg trenger at folk er der for meg når ting er som dette. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si her nå. Beklager den depressive tonen i dette innlegget. Det måtte bare ut. Tilgi meg. Adjø <3