Så. For veeeeldigveldig kort tid siden var det påske. Nå er det ikke påske mer. Hva er det nå? Nå er det hverdag, nå. Her blir vi kasta hensynsløst tilbake i akkurat den samme verdenen vi forlot for halvannen uke siden. Det er vel forsåvidt greit nok at ingenting har forandra seg, det er litt merkelig betryggende. Verden har liksom ikke forlatt meg, eller hva man nå skal si. Men samtidig, så er ingenting bedre enn det var heller. Så jeg veit ikke, jeg. Ting trenger vel strengt tatt ikke være enten positivt eller negativt. Det er som oftest en fin miks. Men, påskeferien har bragt med seg to litt sånn uventa resultater:
- Jeg er mer ensom enn vanlig, spesielt om natta
- Jeg lider av søvnmangel
Grunnen til begge disse er vel strengt tatt at jeg har vært med Robert så godt som hele ferien. Altså, vi snakker om så mye som fra fredag ettermiddag, hele helga og uka, og helt fram til søndagen som var, sånn seint-ish på kvelden. Og mesteparten av ferien har vi enten sneket oss til å sove sammen, eller fått lov de dagene vi var med koseligere mennesker enn foreldrene mine. Så det forklarer vel både ensomhet og søvnmangel, regner jeg med. Vi lå og prata til sånn fire og slikt, det var utrolig koselig.
Ooh, også skal jeg begynne å jobbe mer. Ikke dårlig, eller hva? Hele tre eller fire kurs (husker ikke helt) på torsdager, i tillegg til de tre kursa jeg allerede har på mandager. Så da får jeg litt penger jeg kan bruke på andre ting enn tog og mobil. For eksempel musikk. Og jeg kan spare mer på den nårjegblirattenkontoen. Det er to meget fine ting. Og... Jeg har begynt å trene? Det var vel strengt tatt for en måneds tid siden. Men jeg trener. Og jeg skal prøve å få noe ut av dette med sangpedagog. Og livet skal generelt sett bli bedre. Solveig er optimistist. Om hun har grunn til det eller ei, det er en annen sak. Vi får vel bare holde øye med henne og se hva som skjer. Adjø <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar