Et patetisk lite forsøk

Nå har jeg skrevet et mer enn langt nok brev til mine kjære foreldre. Meninga med det er egentlig at dette skal hjelpe dem til å forstå meg og det jeg føler og mener og trenger og slikt, så jeg håper intenst på at det funker. Jeg har ikke tenkt til å la verden få vite hva som står der. Det er reservert til de som måtte ha et såpass sterkt ønske om å vite det at de spør, og jeg er komfortabel med å la dem vite, eller de jeg selv trenger å fortelle til. Jeg vil bli forstått. Jeg har også innsett at jeg trenger latterlig mye omsorg. Jeg får vel bare ende opp med å stjele klemmer av folk. Det får funke godt nok. Sånn ellers.. Jeg veit ikke, jeg. Jeg trenger bare å få det bedre. Adjø <3