Tentamen

Ok, dette her er bare teit. Denne gangen skulle vi i prinsippet få lov til å gå når vi var ferdige, men læreren mener visst at jeg bør sitte er en stund til. Klokka er nå 10.59. Tentamen starta 09.00. Jeg har vært her to timer. Skrevet nesten fire sider. Det bør da være nok? Jeg tror jeg har rett. Jeg har lest gjennom evigmange ganger og er allerede lei av teksten min. Selv om deler av den er ganske så koselig. Men altså. Jeg vil ikke sitte her mer!

Anyways. Vi får gi verden litt oppdatering her. Idag har jeg vært sammen med Robert i to måneder. Og vi har aldri vært fra hverandre mer enn seks dager i strekk. Det er ganske godt gjort, syns jeg. Men allikevel kan vi ikke treffes idag, for jeg har stygg terminprøve i matte imorgen, så jeg må lese til den. Ikke sikkert at jeg har tid til å gå på piano idag engang. Det er trist, er det. Så da kom han til meg igår, og jeg kommer til ham imorgen. Jeg har tilogmed fått prøvd ut et spill jeg fikk til bursdagen min. Jeg hater det intenst, men er allikevel veldig glad i det. Rart med det. Også var vi så flinke med ord igår! Robert og jeg, altså. Ordspill konstant, sånn omtrent. Det var egentlig ganske så koselig. Åh, også skal jeg til ham imorgen. Håper jeg rekker 14.19-toget, men det er nok heller tvilsomt ettersom vi slutter 14.15. Men det er jo lov å håpe. Jeg tror jeg skal kjøpe billett allerede idag, så kan jeg prøve å løpe etter toget imorgen. Håper det funker, hvis ikke mister vi en time. Jeg må jo dra derfra igjen når klokka blir 20.noe, for toget mitt hjem går 20.19. Jeg hater å dra hjem. Eller at han drar hjem. Det er like ille hver gang. Men vi overlever jo, da.

Sånn ellers er resten av denne uka veldig travel, gitt. Jeg fant ut idag at naturfagsoppgaven min skal både framføres og leveres på fredag, så jeg må jobbe litt med den idag også, ettersom jeg ikke får gjort så mye på den imorgen at det gjør noe. Kanskje jeg leser meg opp litt på toget. Vi får se.

Det er sol ute. Jeg kunne vært ute i sola nå. Jeg gjør egentlig ingenting. Jeg trenger ikke sitte her. Klokka er 11.11. Det er ganske fantastisk. 11.11. Jeg gleder meg til 11/11-11 klokka 11.11, jeg. Det blir nok et magisk minutt. Vi rekker det til og med, ettersom jorda går under 21/12-12. Hvertfall hvis vi skal tro på mayaindianerene. Og det skal vi jo. Mayaer er nok noen smarte mennesker. De har om ikke annet veldig god smak i tall på datoen til verdens undergang. Det skal de ha.

Argh, det ante meg at ting kom til å bli som dette. Jeg spør læreren igjen om 16 minutter om jeg kan få levere, for da er klokka halv tolv. De bør da være fornøyde med at jeg sitter til halv tolv? I mellomtida prøver vi oss på en liten sangtekst igjen. Ellerno.

The water's edge is where she waits
Lost soul still wandering
Ment to die
But she's stuck not crossing over

The other side is where he waits
His spirit reaching out
Ment to save
But she's to scared to take his hand

Living in a world without you
Is living in no world at all
So now I call on you

Remember me, I gave you life
You would not take it
Your suffering was all in vain
It's almost over now
Don't turn your back on paradise

Feeling scared, she's prepared
To give up everything
She can't stand
To feel like half of her is fading

He will choose the only way
To rid her of her pain
Take her soul now
The decision has been made

Living in a world without love
Is living in a worldless world
So I will call on you

Remember me, I gave you life
You would not take it
Your suffering was all in vain
It's almost over
Remember me, you were so young
How could I tell you?
Remember me, I am the one
Who saved your life that night

I was the one who would not
Abandon you
Even in death I was the one who would not leave you
I used my freedom to protect you
And all the while direct you
Do you remember me this time?
Even in death I gave you life
I gave you life

I wanted to deserve a place
A place beside you
This time when I reached out my hand
It reached all the way to heaven

Remember me, I gave you life
You would not take it
Your suffering was all in vain
It's almost over now
Goodbye
It's almost over now
Goodbye
It's time I release you from this life
Don't turn you back on paradise

Nok en fantastisk flott sang du bare er helt nødt til å kunne. Ganske lang er den visst. Drømmeteateret dette her også, ja. Solveig er veldig glad i drømmeteateret, ser du. Spesielt endel av tekstene deres. De har fatta poenget med at gode sanger trenger gode tekster også, hvis ikke blir de teite. Og dessuten har de putta på massevis av kjempeflott musikk, så det er ikke bare tekstene som er gode, men låtene totalt sett. Jeg mener; instrumentallåtene deres er jo også himmelske. De er bare fem fantastiske menn. Det er alt som kan sies om dem. Rett og slett.

Nå er klokka 11.28, og jeg skal gjøre nok et forsøk på å få levert denne fantastiske tentamensoppgava. Ønsk meg lykke til.

...

Det gikk! Dette publiseres når jeg kommer hjem. Farvel! <3

Terminprøve

Nå sitter jeg her. Det er terminprøve i norsk nå. Og gjett når jeg ble ferdig? Helt riktig. Halv ti. Nå er klokka fem på halv elleve, så jeg har sittet og gjort absolutt ingenting i en time. Tro meg; det er ikke videre moro. Så nå satser vi på at batteriet holder den siste halvtimen. Eller kanskje jeg kan stjele Katjas lader? Det der var nok også en god idé. Vi får se hva som skjer. Nei. Tja. Altså. Jeg har 53 minutter med strøm igjen. Det skal da funke flott. Jeg stikker om mindre enn det. Hvis ikke blir jeg sinna. Jeg kjeder meg, ser du.

Sånn ellers skal jeg opp til Bleiker etterpå, og jeg er altfor nervøs for det til at det kan være noe særlig bra for meg. Men det blir nok fort overstått, da. Håper vi, hvertfall. Og så, når jeg er ferdig der, så drar jeg hjem. Og da kommer Robert til meg. For han er også ganske nervøs for Bleiker, både på mine vegne og sine egne, så jeg tror egentlig at han har det verre enn meg akkurat nå. Menmen, jeg sitter nå her uten mulighet for å kontakte ham, for dette er jo en prøvesituasjon, sant. Mm. Dette er beinseriøs prøveskriving. Jeg har jo skrevet prøveskriving og, da. Ei halvannen sides tolkning av «Matt 18.20». Jeg tror jeg liker den novella, den var trist. Jeg fikk litt lyst til å begynne å gråte av den, men kunne jo ikke det, jeg sitter i klasserommet med 26 andre mennesker. Og kjeder meg. Nevnte jeg det? Jeg kjeder meg! Hm. Nå har batteriet mitt gått fra 53 minutter til 47 minutter på bare fem minutter. Det kan da ikke stemme? Jeg tror batteriet er teit i hodet sitt. Og nå er den tilbake på 48 minutter, men nå skulle den faktisk vært på 47. Jaja. Det skal ikke være enkelt heller.

Såeh.. Ja. Jeg kommer egentlig ikke på noe å skrive? Men noe må man jo fylle tida med også, hvis ikke blir jo dette enda kjedeligere enn det strengt tatt trenger å være. Kanskje jeg kan skrive en sangtekst her? Ja. Det tror jeg jeg gjør. Hm... hvilken sang skal vi ta da? Det må jo være en fin en, ellers er det ikke noe moro. Ok.. Hm. Tenke nå, Solveig. Ikke skryt, Solveig. Du og alle andre veit jo godt at du ikke kan tenke. Men det er jo lov å prøve, da. Barnesang? Neppe. Hmm... Hmhmhmhmhm. Hmhmhmhm. Hm. Jeg veit ikke. Altså. vi prøver oss på... The Answer Lies Within. Den er en pen sang. Alle liker pene sanger. Så får vi bare håpe at jeg husker alt, og at jeg husker rett. Ønsk meg lykke til.

Look around
Where do you belong?
Don't be afraid
You're not the only one

Don't let a day go by
Don't let it end
Don't let a day go by in doubt
The answer lies within

Life is short
So learn from your mistakes
And stand behind
The choices that you make
Face each day
With both eyes open wide
And try to give
Don't keep it all inside

Don't let a day go by
Don't let it end
Don't let a day go by in doubt
The answer lies within

You've got the future on your side
You're gonna be fine now
I know whatever you decide
You're gonna shine

Don't let a day go by
Don't let it end
Don't let a day go by in doubt
You're ready to begin
Don't let a day go by in doubt
The answer lies within.

Da har jeg til og med brukt sånn retteprogramdings på engelsken. Det tok sin tid, så nå er det bare et kvarter igjen. Lalalalala... Det hjelper litt å skrive masse tull, da. Jeg håper for din egen del at du ga meg opp idet sangen begynte. Enten det, eller at du satte på sangen som du selvsagt har og nå kan rette på alle feilene i teksten jeg skrev. Det er opp til deg. Eller at du kanskje bare hoppa over sangen og kom rett ned hit. I så tilfelle er jeg stolt av deg, da har du fatta poenget! Det er ikke noe vits i å lese teksten til en sang du selvsagt kan fra før. Selvom det er en veldig veldig pen sang. Så det. Ti minutter! Tida til å gå herfra nærmer seg! Ufattelig. Kanskje det er på tide å gå inn på It's Learning snart. Nah. Vente litt. Og nå skal idiotene lufte! Jeg fryser på henda mine, jo! Dette er ikke snilt, syns jeg. Lukke! Lukke? Lukke litt? De overlever vel noen minutter til, sånn til jeg ikke sitter her mer ellerno? De burde hvertfall gjøre det. Hvis ikke er de ganske så teite i hodene sine alle sammen. Kaldtkaldtkaldt. Sånn frysepåhendaoglittnederstpåryggenkaldt. Åtte minutter igjen. 22 minutter med strøm. Dette skal nok gå fint, skal du se. Satser vi på, hvertfall. Mm. Ellerno.

Kjeder meg... Kjedermegkjedermegkjedermegkjedermegkjedermeg. Ikke bare litt engang. Jeg har snart skrevet et blogginnlegg på to A4-sider. Times New Roman, størrelse tolv. Med vanlig linjeavstans, tilogmed. Det sier sitt, syns jeg. Normale mennesker gjør ikke ting som dette. Men nå er det seks minutter igjen. Nå går jeg inn på It's Learning. Det virker som en smart plan. Adjø adjø, jeg er sikkert veldig glad i deg <3

Værsågod

Dette innlegget dedikeres til Hedda, som ennå ikke er nevnt. Hedda er litt fornærma, og det kan vi jo ikke ha noe av. Hedda. Du er nå nevnt, Hedda. HeddaHeddaHeddaHeddaHedda. Nå bør du være fornøyd. Hedda. HeddaHedda. Værsågod.

Turkis

I dagens blogg skal jeg presentere en farge. Dagens farge er turkis.
....

Turkis.

....

Jeg har nå presentert fargen turkis. Ved en senere anledning vil jeg presentere fargen flaskegrønn.

Solveig klager

Dagen idag har vært en stressende dag. Eller hvertfall travel. Hm... Slitsom! Det er ordet jeg lette etter! Altså, jeg sto opp som vanlig kvart på sju. Litt trøtt og slikt etter enda ei natt med lite søvn. Også pakka jeg sekken og dro på skolen som vanlig. Med frokost og lunsj og gymtøy og greier. Se så flink jeg var. Og hadde fransk. Mm. Han vikarfyren var fantastisk tøff, da. Reidar. Un chasseur sachant chasser, sait chasser sans son chien. Sånn tror jeg hvertfall det skrives. Ja, det gjør det. Og så var det... M.. Matte. Matte var greit. Jeg fikk mye bedre karakter enn jeg trodde jeg skulle få. Jeg hadde kommet fram til at jeg enten hadde fatta det, eller var stokk dum. Jeg hadde visst fatta det. Positiv overraskelse. Og så storefri, hurra hurra. Entusiasmen er tilstedeværende, ja. Så til de grader. Woohoo. Jah. Og så gym, der scenen ikke var oppe. Noe som betyr at jeg ikke kunne spille piano. Jeg fikk alvorlige pianoabstinenser. Ikke mye moro. Og så var det basket. Faens basket. Jeg skulle vise mine fantastiske basketskills. Også spille, selvsagt. Det er jo en grunn til at jeg slutta. Jeg liker ikke sporten. Liker virkelig ikke sporten. Men vi skulle spille basket. Jammen skulle vi det.

Ok, dette innlegget er litt teit nå. Men det får du bare overleve. Jeg trenger å klage på dagen min. Så jeg klager på dagen min. Du får bare overleve. Ok, tilbake til klaginga nå.

Etter gym var det Asker, som iogforseg var veldig koselig, men Torhild og greier, men jeg måtte drasse med meg skolesekken hele veien. Den er tung. Og gymtøyet. Men vi kjøpte juleting, da. Og filttusjer! Og måndeskort, så jeg kan dra til Robert! Men her skal vi ikke komme med positive ting, dette er klaging, for tenk. Solveig kommer hjem. Hva møter Solveig idet hun kommer inn døra? Jo, hun møter sin kjære mor. Og så begynner hun med å henge opp tøy, så lage middag, så gjøre lekser, så rydde rommet, så sette på klesvask. Så først nå slapper hun av. Fra klokka litt på ni ellerno. Solveig er sliten nå. Solveig savner Roberten sin. Solveig slapper av. Sliten. Mm. Adjø <3

Huskeregler

Ok, planen for dette inlegget er å snakke litt om huskeregler. Vi får se hvor lenge jeg klarer meg uten å spore av. Det er jeg nemlig flink til, ser du. Godt igang allerede, ser det ut til. Ønsk meg lykke til.

Altså, huskeregler. Først og fremst for navn på ting. Huskeregler er veldig veldig smarte ting. På barneskolen lagde jeg for eksempel huskeregler for hovedsteder i Europa, for det skulle vi ha prøve om. Så da måtte jeg jo kunne det. Og hvordan husker man at Skopje er i Makedonia, Valetta er på Malta, Bucuresti er i Romania og Brattislava er i Slovakia? Jo, det skal jeg fortelle deg. Skopje er i Makedonia fordi Makedonia er McDonald's, og på McDonald's har man stygge sko. Valetta er på Malta fordi Malta og Hellas er veldig like, så de spiser mye fetaost og er ikke lette. Bucuresti er i Romania fordi bok og roman hører sammen, det sier seg selv. Også har vi jo ting som tegnene <>. De er plent umulige å huske forskjellen på. Men hva gjør man da? Jo, man lager en huskeregel som sier at den største blir spist av krokodillen. Litt som når man skla ha gymprøve og ikke klarer å huske ordet myofibriller også. Men da kommer Ann-Helen til unsetning med en helt fantastisk huskeregel! Man tenker bare "mjo, fine briller!" og så går det fint. Også har vi vitaminhuskeregelen ADEK og BC, hvor ADEK er fettløselige og BC er vannløselige. Det er jeg sikker på at du får stor bruk for i framtida, du.

Også har vi jo sånne kjempefine huskeregelsanger! Blant dem er for eksempel planetsangen. Den går slik, med melodien til "Napoleon med sin hær":

Merkur er den første, og Venus nummer to,
og så kommer Jorda, og Mars har vi jo,
og Jupiter og Saturn,
Uranus og Neptun,
den minste av dem alle er Pluto.

Denne sangen er fortsatt den eneste måten jeg klarer å huske planetene og deres rekkefølge. Så kommer selvfølgelig spørsmålet om Pluto er en planet eller ei, men det er nå en annen sak. Andre huskeregelsanger er naturligvis alle disse gangesangene og alfabetsangene på uendelig mange språk, men dem har jeg faktisk gått bort fra. Så flink er jeg, tenk.

Sånn generelt sett er huskeregler helt nødvendig, og vi kan ikke overleve uten dem. Vi kan ihvertfall ikke ha en vanskelig prøve uten dem. Eller, vi kan vel det og. Men det er ikke like lett. Uansett, poenget jeg har rota helt bort her er at huskeregler er en fin ting. Mm. Har du noen, er det bare å komme med dem. Farvel <3

Savn

Jeg veit ikke hvordan jeg skal holde ut i halvannet år til med dette. Jeg savner Robert hele tida. HELE tida. Selv når jeg er med ham savner jeg ham, for jeg vet at vi må gå fra hverandre igjen om få timer. Det er jævlig. Jeg gruer meg mest av alt til jula, da vil vi ikke se hverandre på over to uker. To uker. Det er lenge, det. Vi har aldri vært fra hverandre lenger enn seks dager i strekk. To uker. Faen. Dette vil bli ille... Savn er jo naturligvis noe man venner seg til, men det er jo ikke noe moro det heller. Jeg vil ikke at jeg skal bli så vant med det at det kjennes som om han døde. Det er jo bare helt feil. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre. Halvannet år. Nei, mer. Fra nå og helt fram til 21. juli 2010, som er datoen som sier at jeg kan gjøre som jeg vil. Dét er lenge til, det! Helvete... Jaja. Vi skal nok overleve. Foreløpig er toget vår venn. Løsningen kommer vel etterhvert... Noen tips? Sier du noe genialt til meg nå, er jeg evig takknemlig. Adjø <3

Novelleanalyse

Solveig skreiv novelleanalyse. Men hun likte ikke novelleanalysa. Så dette var det det ble til:

Nå skriver jeg for det meste masse tulls slik at min kjære mor skal tro at jeg gjør noe fornuftig. Hvis hun finner ut at jeg ikke gjør det, vil hun tvinge meg til å rydde rommet mitt. Det har jeg veldig lite lyst til. Jeg hater å rydde rommet. Og jeg hater virkelig denne novella som jeg egentlig skal analysere. Tre jenter går opp på eit fjell ein sommardag og byrjar gp ned igjen. Den er teit, og jeg liker den ikke, og tittelen sier alt. Det er ikke noe mer til novella enn tittelen. Det er selvsagt den korte referansen til militæret og at de er helt jævlige med minstejenta, men det teller ikke helt. Tittelen sier hele jævla handlinga. Det er så teit. Og ikke minst kjedelig. Det var helt uinteressant å lese. Og nå skal mamma absolutt komme og sette seg her med meg, det er ikke nødvendig for min del. Men i det minste kan hun ikke se hva jeg skriver, for hun ser på Tven. Jaja. Vi får se hva det blir til. I mellomtida tror jeg jeg skal skrive inn en sangtekst her ellerno. Etellerannet må det ihvertfall stå. Og nå tror jeg til og med at jeg må passe meg litt for pappa.. Han er egentlig strengere enn mamma, men er veldig gor på å skjule det. Det er en slags kunst ellerno. I det minste et talent.

Jeg vil ikke begynne med briller. Det må jeg kanskje gjøre.. Håper ikke det. Jeg har virkelig ikke lyst. Det kler meg ikke. Tror jeg, hvertfall, selv om det er veldig moro å ta dem på for moro skyld iblant.

Faen, nå sitter pappa rett ved siden av meg. Håper ikke han leser det jeg skriver, da sliter jeg som et helvete. Jeg vil vekk herfra.. Jeg vil flytte ut. Virkelig. Jeg orker ikke bo her. Men jeg har i det minste femten tusen på konto, så det holder jo en stund hvis jeg skaffer meg en grei jobb med helt ok inntekt. Og jeg trenger å bo nært skolen, og ganske mye moro... Eller ikke moro i det hele tatt, alt ettersom, jeg veit ikke helt. Eller jo, det veit jeg. Det er ikke moro i det hele tatt. Jeg skulle ønske jeg trives bedre hjemme. Men det gjør jeg altså ikke. Det hele er ganske så ille.

Jaja. Vi satser på at jeg snart har skrevet nok til at de begge er fornøyde. Og selvsagt har jeg tatt med alt om refererende tredjepersonsforteller og synsvinkel og tema og handling og de greiene der. Jeg har vært så flink så. Tema er med, og. Alt sammen. Gidder ikke mer nå. Adjø <3

Virkelighet?

På tide med en oppdatering. Sånn egentlig. For, denne potensielle fyren som bor 59 minutter unna, er ikke så potensiell lenger, men virkelig. Tror jeg. Håper jeg. Det er ganske så merkelig foreløpig. Det virker ikke ekte, sant. Helt fjernt. Jeg har en fyr som faktisk er oppriktig glad i meg. Mer enn det, han elsker meg. Og jeg elsker ham. Og dette er ikke mitt liv. I det hele tatt. Vel, hvertfall ikke mitt liv slik det en gang pleide å være. Og... Ja. han redda meg fullstendig, og jeg er glad. Direkte lykkelig, til og med. Det er helt uvanlig. Huha. Ææh! Ok. Jeg skal slutte nå. Poenget er at jeg er glad. Og litt skremt. Farvel. <3

Gah!

Solveig har blitt utfordra av Torhild! Ohoysann. Ok. Så da skal jeg svare ærlig på disse spørsmålene her. Dette blir spennende, folket.

1. Du har fått en bisarr sjukdom som gjør at du må amputere enten begge armene dine, eller begge beina. Hva velger du?
M... Beina, tror jeg. For da kan jeg sitte i rullestol og ha det moro, og jeg kan fortsatt bruke armene og hendene til ting jeg trenger/har lyst til å bruke armene og hendene til.

2. Hva er din yndlingsmuffins?
Sånn derre vanlig med sjokoladebiter i. Blir det sjokolade med sjokoladebiter, så blir det for sjokoladete, men litt sjokolade er helt nødvendig.

3. Kan du løfte opp bare ett øyenbryn om gangen?
Nei. Og det plager vettet av meg. Det har blitt meg fortalt at jeg har gjort det fra tid til annen, men det har skjedd ved et uhell eller en tilfeldighet eller noe. Så.. Jeg kan ikke gjøre det på kommando.

4. Hvis du var en fisk, hvilken fisk ville du vært?
Hm... Sånn Dorri-fisk, fra Oppdrag Nemo. Hu er tøff!

5. Katoptronophilia or voyeurism. Du velger (og kast gjerne med en liten begrunnelse).
Voyeurism. Katoblablablabla høres ut som om man tenner på kantareller. Kantareller er æsj.

6. Hva tenkte du på da du sto opp imorges?
Ikke lenge igjen, nå!

7. Hvilke land vil du helst ikke dra til?
U.S.A. Men der sliter jeg ganske mye. Eller kanskje Danmark, for jeg skjønner dem ikke, men det virker uhøflig å be dem om å snakke engelsk, ettersom jeg er norsk.

8. Hvilke land vil du helst invadere? (på den hyggelige måten)
Island! Island er tøft. Men nei, egentlig har jeg mest lyst på Belize.

9. Hvor mange skoger ville en bever kutta ned, om en bever kunne hogge ved?
Han ville kutta, han ville, så mye som han kunne, og kutta så mange skoger som en bever kunne, om en bever kunne hogge ved.

Tadaa! Solveig har nå svart på tingesten. Og, hun velger å utfordre samtlige som støter på dette til å svare på følgende (og gjerne la henne vite at de svarer også):

1. Hva er dine følelser for grevlinger?
2. Lider du av hippopotemonstrosequippedaliofobi?
3. Hvis du var en kake, hvilken kake ville det vært?
4. Shakira eller Jay-Z?
5. Hvorfor er rødhud rød?
6. Er det slemt å hate små barn?

Kos dere!

Masse rart, faktisk

Så... Jeg vet jeg bør gi opp. Men.. Altså.. Jeg har ikke lyst til å ikke ha noen. Jeg orker ikke tanken på å gå tilbake til det. Ikke at jeg ikke har venner, men jeg har ingen jeg forestiller meg at jeg kan forelske meg i som bor mindre enn omtrentlig 59 minutter unna. Det gjør det hele ganske så vanskelig. Å gi slipp uten noe å håpe på. Å gå rett ut i det mørke ukjente. Jeg har så lite lyst, men føler at jeg må, og det snart. Jeg tror jeg gir det til over høstferien.

Over til lysere ting; jeg har plutselig blitt god på piano, sånn uten videre. Jeg lærte meg Trolldans av Grieg og Comptine d'un autre été: L'apres midi av Yann Tiersen og to øvelsesstykker utenat på ei uke. Det er en enorm forbedring. Og jeg har fått pedal til stortromma mi, og nye trommestikker, så jeg har ting å denge på! Jeg må virkelig lære meg å spille. Slå på ting er moro, da.

Og enda en lys ting; jeg får meg venner! Det er ganske fantastisk. Jeg har alltid vært elendig til å bli kjent med folk, men nå skal jeg på kino med to jenter jeg har kjent i tre uker eller noe på fredag, det blir kos! ^^

Og en lys ting til! Ojojoj, de fortsetter å komme her, men uansett, jeg har fått en sang, en sang som er bare min, laget til meg, med meg som inspirasjon, og den er minminminminmin! *glise* Men Robert får naturligvis lov til å bruke den til hva han vil, ettersom den rent teknisk er hans, men vi vet godt begge to at den er ikke hans, den er min. Ok, JEG vet det godt begge to. Mhm.

Også må vi putte inn en litt sånn dyster greie, som er at jeg får dårlig samvittighet av å ikke gå på trening, selv om det å trene basket er et vesentlig stressmoment og derfor gjør meg fysisk syk på grunn av migrene, men jeg er visst et samvittighetsfullt menneske, og føler meg ganske råtten. Menmen, jeg har jo venner som gjør sitt beste for å overbevise meg om det motsatte, de er så søte så. Jeg ønsker dem lykke til.

Og... Ja. Jeg er veldig glad i deg, uansett hvem du er. Tror jeg. Og ikke la meg få vite det hvis jeg ikke burde være glad i deg, værsåsnill. Jeg er glad i å være latterlig godtroende, helt til noen misbruker tilliten min med vilje. Det er ikke noe særlig gøy. Men ja. Adjø <3

Solveig unnskylder seg

Ok, jeg beklager det plutselige utbruddet i forrige innlegg, men jeg var nødt til å få det ut. Det blir gjerne slik når ting inni meg er akkurat litt for uutholdelige og smertefulle å bære på. Men det går bedre nå, takk for at du spør. Og så tror jeg jeg skal benytte anledningen til å beklage alle psykiske skader du har fått fra å lese bloggen min, det var aldri meningen. Og så får jeg vel unnskylde mangelen på interessante innlegg. Så ja. Takk for meg og god natt <3

Jævla kompliserte kaotiske dritt!

Jeg sliter så utrolig nå. Det burde ikke være mulig. Altså, jeg klarer ikke å komme over ham, uansett hvor mye jeg liker å innbille meg at jeg prøver. Men så fant jeg jo ut idag at jeg egentlig ikke prøver allikevel, for faktum er at jeg ikke har lyst til å komme over ham, uansett hvor mye jeg vet jeg burde, uansett hvor lite ideelle ting er nå. Han sier jeg ikke bør være forelska i ham. Han sier han ikke kan elske meg, han fortjener ikke min kjærlighet, jeg må gå videre, han er ikke verdt det. Han vil ikke at jeg skal være forelska i ham for min egen skyld. Men når vi er sammen, gjør vi akkurat det vi har lyst til, jeg får ham til å slutte å tenke. Han sier han at han ikke kan motså meg. Det fjerner all kraft bak de egentlig ganske fornuftige argumentene hans. Det viser meg at det faktisk er håp. Jeg skulle ønske det ikke var det. Jeg skulle ønske alt var håpløst, så jeg var fri fra denne usikre tilstanden. Men jeg vil ikke gi ham opp. Vil ikke, klarer ikke. Det er en slags ond sirkel. Jeg klarer ikke forelske meg igjen før jeg er over ham, og jeg kommer ikke over ham før jeg forelsker meg igjen. Jeg vet jeg må. Men jeg kan ikke. Klarer ikke. Vil ikke. Jeg er så dum, jeg har satt meg selv i en situasjon som gjør vondt uansett hva jeg måtte velge å gjøre. Jeg vil bare være med ham. At han skal la meg være glad i ham uten å protestere så mye. Naive tanker er ofte de beste.

Teite Solveig

Altså, jeg føler det er nødvendig å fortelle noe om ferien min. Ikke at jeg har skjedd så mye at det gjør noe, så ikke-handlinga hopper vi elegant over, og går rett inn på en dag i begynnelsen av august, da jeg var i Estland. Der har de de kuleste syklene noensinne! Jeg vandra nedover enellerannen gate, og så så jeg en litt rar konstruksjon av noe som må ha vært fem eller seks sykkelseter stilt i en sirkel, med et sett pedaler hver. Da jeg så litt nærmere etter, så jeg at alle fem-seks sykkelkjedene gikk sammen til én tingest i midten, som forhåpentligvis fikk hele greia til å bevege på seg. Så var det ett menneske som styrte, naturligvis. City Bike i Tallinn, liksom. Helt fantastisk! Åh, også glemte jeg bursdagen min, den er vel også nevneverdig. Jeg ble lovlig i juli. Praktisk, sant? Men uansett, vi hopper fram til litt senere i august. Da hadde jeg så mye som sju timer i Bergen. Det er virkelig de beste timene jeg noensinne har hatt, tror jeg hvertfall, mulig jeg overdriver. Og da har jeg tatt møtet med Jenny med i beregninga. Det satt meg helt ut, og jeg har utrolig dårlig samvittighet ovenfor henne, selv om jeg egentlig ikke har grunn til det. Hun er ikke sur på meg, tror jeg. Håper jeg. Og... Ja. Det var vel feriens høydepunkter. Jeg er et svært kjedelig menneske. Men, nå begynner skolen igjen! Eller, ikke igjen, for dette vil være en helt ny skole med helt nye mennesker å forholde seg til. Jeg er livredd, for å være ærlig. Men allikevel er jeg litt lei meg, for jeg kommer itl å kjenne folk der. Jeg skulle ønske jeg hadde kommet til en skole der ingen visste hvem jeg er, så jeg kan være akkurat hvem jeg vil. Og da hadde jeg også blitt tvunget til å søke kontakt med nye mennesker, mens nå er jeg redd for at jeg vil holde meg mer eller mindre til de jeg allerede kjenner. Det vil jeg ikke. Jeg trenger nye folk. Virkelig. No offense til dere jeg allerede har, misforstå meg rett, men jeg ønsker meg nye venner. I tillegg til dere, selvsagt. Så skole om noen dager blir nok litt i overkant spennende.

Jeg pusser opp rommet mitt. Det er helt tomt. Ingen møbler, ingen ingenting. Så jeg har blitt et lite kjellerdyr. Det er egentlig ganske behagelig, for der er det kjølig, og det er mørkt. Helt mørkt. Uansett hvilken tid på døgnet det er. Det er sikkert kjelleren som er skyld i at jeg sov til tolv her om dagen. Og på mandag begynner basketen... Jeg gruer meg. Veldig. Jeg har veldig veldig veldig veldig veldig lite lyst til å gå på basket. Men har jeg noe valg? Nei. Null valg. Så jeg skal klare å holde ut til etter jul. Jeg er nødt til å holde ut til etter jul. Det blir jævlig. Jeg vil ikke. Faen. Adjø.

Magenta

I dagens blogg skal jeg presentere en farge. Dagens farge er magenta.

...

Magenta.

...

Jeg har nå presentert fargen magenta. Ved en senere anledning vil jeg presentere fargen turkis.

Alf

Alf er et bestefarmenneske. Det bestefarmennesket jeg aldri hadde, med to bestefedre som døde før jeg ble født. Den ene drakk seg ihjel, den andre døde av hjerteinfarkt. Jeg tror jeg trenger Alf. Hvertfall til en viss grad.
For å få klarhet i dette for alle utenforstående; Alf er så mye som kjæresten til søsteren til farfaren til jenta jeg var i dåpen til idag, omtrent 70 år gammel. Han endte opp ved siden av meg da vi spiste, og tok vare på meg som den bestefaren jeg aldri hadde. Og jeg tror Alf likte meg også, han virket faktisk genuint interessert i tingene jeg hadde å si. Å ha en Alf blandt alle de ukjente menneskene var utrolig godt. Han introduserte meg til folk og passet på at jeg holdt meg varm og slikt, noe mine kjære foreldre ikke gadd bry seg med. Men jeg vil nok aldri treffe Alf igjen noen gang. Neste nesten-logiske anledning er når dåpsbarnet konfirmeres, men da er det jo ikke engang sikkert at han lever. Bestefarskikkelsen min. Det er helt rart hvordan jeg plutselig forsto at jeg trenger en bestefar... Jeg må finne en bestefar. En som kan være der en stund, og ikke bare en dag. En Alf.

Solveig tenker faktisk

Hm.. Det ser ut til at jeg akkurat rekker et innlegg før det bli juli. Denne måneden har vært drømmeaktig. Jeg sitter her og venter på at virkeligheten skal slå meg hardt i magen eller hodet eller noe, men det ser den ikke ut til å ha så veldig lyst til å gjøre med det første. Virkeligheten har blitt et slags diffust bilde bakerst i hodet mitt. Det var nok den ene helga som gjorde det, eller alle tankene rundt den, alle følelsene. Solveig har plutselig blitt et følelsesladet menneske.

Det var jeg vel alltid. Men nå, kommer folk til meg mer enn de pleide å gjøre. De har forstått at jeg liker å bruke det jeg kan her i verden til noe fornuftig, at jeg faktisk liker å hjelpe dem med alle slags problemer. Jeg forstår mennesker. Følelsene deres, hvorfor de gjør som de gjør. Jeg er redd for at dette kan føre til at jeg blir kald og kynisk og bruker andre mennesker til min fordel. Men det håper jeg ikke.. Ikke tror jeg det heller, egentlig. Jeg har ikke samvittighet til slikt.

Jeg er selvsentrert. Jeg klarer ikke slutte å snakke om meg selv når jeg først er igang. Det irriterer meg noe grenseløst. Dette er det eneste stedet jeg syns det er greit. Dette er mitt sted, fylt med MIN idioti. Alle andres idioti kan seile sin egen sjø. Eller vittigheter og genialiteter for den saks skyld. Her er din mening irrelevant. Nei. Det er den ikke. Ikke dine tanker heller... Ok, det kom ut feil. Poenget er at jeg bruker dette som utløp for alt mulig rart, og hvis du under noen omstendigheter skulle finne det upassende, så får det være ditt problem. Min idioti. ...dette avnittet ble hvertfall selvsentrert. Og ufølsomt og bare æsj. Jaja. Det er nå sant allikevel. Jeg er uformulerbarflink.

Det er rart hvordan savn kan ødelegge deg fullstendig, samtidig som det er noe vakkert du kjenner du trenger. Å savne noen er det beste og verste jeg vet. Savn. Om du så bare savner et øyeblikk. Jeg savner øyeblikk, sekunder, minutter, timer. Mennesker. Menneske. Offa... Savn.

Men uansett, over til litt lysere ting; jeg har skaffet meg en boblemaskin, som lager massevis av bobler! Åh, og Guitar Hero! Det er fantastisk! Å spille vidunderlige riff med såpass høy lyd at man ikke kan høre alle som klager og roper til en fra etasjen over... Det er himmelsk, er det. Også er det så mange flotte sanger! For øyeblikket er jeg veldig opphengt i Dream Police, All the Young Dudes og Pink. De er så pene! Nå fikk jeg nesten lyst til å gå ned og spille. Men jeg tror jeg nøyer meg med å høre på sangene ellerno. Det får holde.

Ok, det var vel all viktig og uviktig informasjon for idag. Hvertfall alt jeg føler for å la verden få vite. Resten blir nok mellom meg og meg.
Adjø<3

Orddelingsfeil

Hei! Verden! Hva skjer med orddelingsfeil?! Nå må vi alle følge livets tre regler her: Pust inn og ut, gjenta ved behov. Fint. Gjør dette nå, kjære deg, og så tenker du over betydningen av "tunfiskbiter i vann" i forhold til "tunfisk biter i vann". Ser du noen forskjell? Naturligvis gjør du det. Så tar vi neste: "pultost" i forhold til "pult ost". Her er det enda viktigere å unngå orddeling, kjære. Og et siste eksempel; "nystekt pizza" i forhold til "ny stekt pizza". Det skal vel ikke være en positiv overraskelse at pizzaen ikke er gammel og rå, skal det vel? Nei. Bra. Så tenk over dette, kjære, og husk å sette sammen de jævla orda, så folk som meg slipper å irritere seg så mye. Tusen takk og adjø.

Uhm... Ingenting?

Lalalalalalala... Hm. Solveig kjeder seg en smule. Det er liksom... Jeg veit ikke, bare kjedelig. Tentamenstid igjen, da. Alltid like moro. Nå, for eksempel, skal jeg lese om konflikt. Konflikt. Av alle ting. Og de tar seg ikke bryet med å si noe mer konkret hva vi skal ha om, nei, annet enn at konfliktene kan være på både individuelt nivå og samfunnsnivå. Tusen takk, det hjalp enormt mye. Glad i deg og. Men, novella gleder jeg meg til. Den skal være nynorsk, og jeg håper at jeg kan få lov til å skrive om et vanskelig valg, eller kanskje en schizofren person. Schizofreni kan det forsåvidt skrives kåseri om også.

Jeg føler meg kjedelig idag. Jeg og verden, verden og jeg. Vi er kjedelige og uinteressante sammen. Enten det, eller så er det jeg som gjør alt kjedelig og uinteressant. Tror nok det er slik det er, ja. Og når uinteressante mennesker skriver om uinteressante ting, da blir teksten de skriver uinteressant. Jeg beklager at du tok deg bryet med å lese dette. Adjø<3

Huh...

Lenge siden sist, nå. Men har det skjedd noe i livet mitt? Er noe forandra? Nei. Absolutt ingenting. Det, er deprimerende. Jeg vil ha et liv jeg vil ha ffs!

Åååh, jeg så reklame for Dream Theater her om dagen. Det var skuffende! De sier ting som "første samleCD noensinne" og spiller massevis av fantastisk musikk, også sier de "et par hits og 21 andre ganske bra sanger"! Det er nødt til å være sarkastisk. Virkelig. Hvis ikke har de misforstått hele poenget med reklame.

Jessda... Det var nok dagens utblåsning. Adjø<3

...

Verden kollapser rundt meg. Jeg gjør så godt som ingenting fordi jeg har lyst til det lenger. Basket, for eksempel; kun fordi laget trenger meg, vi er få folk. Jeg merker at det ikke er så viktig å dra til USA som det en gang var, for basket i seg selv har mistet sin glød. Det pleide å være gøy å spille, men presset og alt snakket om satsing og ferdigheter gjør spillet mindre gøy. Men dette kan jeg jo ikke si til noen, jeg har underskrevet en avtale som sier at jeg skal være med til USA. Alt har blitt en plikt jeg må utføre, hvis jeg ikke gjør det, svikter jeg noen. Det er faenmeg urettferdig at omgivelsene skal ha denne effekten på meg. Jeg vil være fri, gjøre som jeg vil! Jeg vil stikke av midt på natta og forsvinne. Jeg vil dra langt vekk, starte på nytt på et sted ingen har noen forventninger eller antakelser om meg. Kirkenes, for eksemel. Eller Trondheim, Kristiansund, Fredrikstad. Etellerannet sted ingen veit hvem jeg er, hva jeg har gjort eller hva jeg kan gjøre. Dersom jeg hadde denne friheten, ville verden se annerledes på meg. Jeg er avhengig av å være borte fra folk som dømmer meg til enhver tid. Ikke døm meg, jævelunger! Ikke ta dette til deg dersom du kjenner meg og er glad i meg... Deg er jeg mest sannsynlig veldig glad i. Men dersom du har dømt meg ut fra én ting jeg har sagt, eller noe noen andre har sagt om meg, kan du ta dette til deg og føle deg fornærma om du vil. Ta dere tid til å bli kjent med meg først, værsåsnill, så skal jeg prøve å bli kjent med dere tilbake. Du som tar deg tid til å lese dette her; hvis du ikke kjenner meg, ta kontakt, si hei, med et åpent sinn. Så kan jeg være meg, og du kan være deg, uten at det skal være noen forventninger om hvordan vi skal være i verden. Vil du være en helt ny person overfor meg, så er det helt greit, ja til og med fint. Bare vær tålmodig, værsåsnill. Så er jeg kanskje selvsentrert og egoistisk, men det er fordi jeg vil at du skal huske meg og bry deg om meg. Og om du ender opp med å hate meg intenst er det også helt greit, for da kan jeg være takknemlig for at du prøvde. Du fremmede, ta deg tid. Jeg trenger deg.

Bolledeig og pølse

Jeg elsker deig! Helst bolledeig, men det meste funker. Og røre av alle slag. Nesten. Tror jeg? Jeg bakte boller, eller egentlig kringle, nå nettopp^^ Det beste med å bake boller er å spise opp halve deigen. Haha^^ Fire kringler, ble det. Og så skal jeg bake tre kaker til før lørdag.. Krydderkaker. Og kanskje en sjokoladekake. Jeg veit ikke helt ennå. Tror jeg holder meg til krydderkaker, jeg.

Håper jeg finner en måte å komme meg til Aliens-kampen på fredag, hvis ikke kan jeg ikke gå, og jeg har ikke vært på noen Aliens-kamper denne sesongen. Og når jeg snakker om basket; Ullerns kamprop, herrelaget altså, er noe av det mest idiotiske jeg noen gang har hørt! Haha, de står der, i en ring, pepper hverandre opp, og så utbryter de plutselig "Ullern, Ullern, pølse!" uten noen veldig logisk grunn. Ullern Ullern, det skjønner jeg, men pølse? Pølse?! Hvorfor? Search me...

Lenge siden siste blogg, nå. Sikkert fordi hodet mitt har vært tomt nok, nesten litt for tomt, så jeg ikke har følt noe stort behov for å skrive noe. Egentlig ganske smart, det der. Og der gikk jeg tom for ting å skrive om... Jeg pleide jo å være så flink tilå skrive lange blogginnlegg! De to første, hvertfall. Jaja. Natti<3