Utfordring

En utfordring fra hvitløk i vask!



1) Hva slags kvitteringer er det vanligst å ha i baklomma?
Alt viktig og uviktig, sikkert nok? Personlig legger jeg kvitteringer i lommeboka.



2) Nevn de 3 beste generalforsamlingene i historien.
Generalforsamling, du liksom. Generalforsamling er oppskrytt. Det er aldri noen generaler der.



3) Hvilken hypotese hadde du fremlagt for kjæresten din hvis plumbo ble lansert med vaniljesmak?
Dette er vel noe med sprit i, også har de gitt den vaniljesmak sånn at det skal bli kjempeekkel. På den måten blir den ikke drukket av alkoholikere.



4) Hvor mange karbohydrater er det med i filmen "Twilight" ?
Enormt mange. Edward er smellfeit.



5)Hadde du dratt på konferanse hvis det var 23 dverger utenfor en fotballstadion?
Joda. For all del.



6) Hadde du hatt flere uvenner hvis du var slem?
Neppe. Slemme folk er.. Slemme.



8)Rangér hvor mye du liker saltgruver på en skala fra 97 til 99.
Nei.



9) Hva tror du hadde vært istand til å bekjempe en hær på 2 krokodiller og 4 små krabber?
Det er veldig avhengig av hvem som er på mitt lag, men i utgangspunktet nei.



10)Beskriv deg selv med bare 9000 ord.
Eheh. Joa.



10,5) Hva hadde du valgt av bruktbilforhandlere?
Noe pent, sikkert nok.

Haiens adjø, på sett og vis

Jeg vil gjerne at alle skal vite at jeg har fått nytt pennal. Det er en hai. Det har finne. Det har glidelåsmunn med ekstra rom. Det er det mest fantastske og vidunderlige underverket verden noensinne har sett. Og når det er sagt, så vil jeg gjerne informere om at jeg også har ny bok, som jeg kommer til å skrive en hel del i, så jeg kommer nok ikke til å skrive noe særlig her med det første. Så vet du det. Nå skal jeg slutte å skrive. Adjø for denne gang, jeg kommer plutselig tilbake!

AHA!

Jeg fant akkurat ut at Jens Book-Jenssen er homofil. Dette var tidvis meget sjokkerende, for jeg liksom.. Homse? HAN?! Wtf Liksom Duuh.. Nei alvorlig talt, han er jo ganske grasiøs, men det stemmer bare ikke med hans preposisjoner, så vi driter i hele greia.

Cheers.

Gummihatt?

Skamesjå. Altså, dette er et blogginnlegg. Dette blogginnlegget skrives fordi jeg kjeder vettet av meg. Så det blir mest sannsynlig bare tomt tanketøv, men det er da ingen stor forandring fra sånn det vanligvis er.

I det siste har jeg vært mer på Youtube enn vanlig. Jeg har blitt veldig glad i å se på Eddie Izzard, for eksempel. Og Gummihatt Swing av Bjelleklang! Gummihatt, gummihatt, gummigummigummihatt, gummihatt swing, gummihatt, gummigummihatt. Gummihatt swing, gummihatt, gummigummihatt, gummigummigummihatt swing! Uansett. Jeg vil på show med Mr. Izzard i desember, og nå burde jeg sånn egentlig pakke til Kroatiaturen, for jeg drar om ikke altfor lenge. Men jeg har ikke lyst til å pakke, for pakking er veldig meget kjempekjedelig. Så da skriver man unødvendig tull istedet.

På... Tja. Tirsdag, kanskje? Var jeg veldig flink. Da fant jeg badedrakt. Badedrakt, ja. Du skjønner det; badedrakt er meget praktisk. Mens en bikini sklir opp når man hopper og ned når man stuper, holder en badedrakt seg på plass uansett hva man måtte finne på å gjøre. Også kjøpte jeg ei tegneseriebok. Gullkorn. Søte små ting barn har sagt til voksne folker, som de voksne folka har skrevet ned og tegna ei fin tegning til.

Jegmåpakkeeee... Ganske snart også. Om nøyaktig to timer fra nå skal jeg gå på toget til Oslo S for å komme meg videre derfra til Gjøvik. Tror jeg skal ta med ei bok eller to på togturen, gitt. Det blir latterlig kjedelig. Men.. Ja. Da tror jeg jeg stikker av, jeg. Må pakke kalde klær og små klær og slikt.
Adjø <3

Flaskegrønn

I dagens blogg skal jeg presentere en farge. Dagens farge er flaskegrønn.

....

Flaskegrønn.

....

Jeg har nå presentert fargen flaskegrønn. Ved en senere anledning vil jeg presentere fargen neonrosa.

Teit

Nå syns jeg nesten at jeg må rekke et innlegg før juni. Det er lenge siden sist, nå. Men.. Hm. Hva er det egentlig som har skjedd siden sist? Ikke så veldig mye. Jeg er litt sånn sjuk nå. Går på antibiotika og greier. Men nå er jeg så godt som frisk. Også.. Jeg er fortsatt sammen med Robert? Vi hadde til og med ei helt fantastisk helg på hytta alene for en stund siden. 1. mai-helga, var det. Og ellers... Har det ikke skjedd noe som helst. Så jeg tror ikke jeg gidder å skrive mer, gitt.

Adjø <3

Tilbake til verden

Så. For veeeeldigveldig kort tid siden var det påske. Nå er det ikke påske mer. Hva er det nå? Nå er det hverdag, nå. Her blir vi kasta hensynsløst tilbake i akkurat den samme verdenen vi forlot for halvannen uke siden. Det er vel forsåvidt greit nok at ingenting har forandra seg, det er litt merkelig betryggende. Verden har liksom ikke forlatt meg, eller hva man nå skal si. Men samtidig, så er ingenting bedre enn det var heller. Så jeg veit ikke, jeg. Ting trenger vel strengt tatt ikke være enten positivt eller negativt. Det er som oftest en fin miks. Men, påskeferien har bragt med seg to litt sånn uventa resultater:
- Jeg er mer ensom enn vanlig, spesielt om natta
- Jeg lider av søvnmangel
Grunnen til begge disse er vel strengt tatt at jeg har vært med Robert så godt som hele ferien. Altså, vi snakker om så mye som fra fredag ettermiddag, hele helga og uka, og helt fram til søndagen som var, sånn seint-ish på kvelden. Og mesteparten av ferien har vi enten sneket oss til å sove sammen, eller fått lov de dagene vi var med koseligere mennesker enn foreldrene mine. Så det forklarer vel både ensomhet og søvnmangel, regner jeg med. Vi lå og prata til sånn fire og slikt, det var utrolig koselig.

Ooh, også skal jeg begynne å jobbe mer. Ikke dårlig, eller hva? Hele tre eller fire kurs (husker ikke helt) på torsdager, i tillegg til de tre kursa jeg allerede har på mandager. Så da får jeg litt penger jeg kan bruke på andre ting enn tog og mobil. For eksempel musikk. Og jeg kan spare mer på den nårjegblirattenkontoen. Det er to meget fine ting. Og... Jeg har begynt å trene? Det var vel strengt tatt for en måneds tid siden. Men jeg trener. Og jeg skal prøve å få noe ut av dette med sangpedagog. Og livet skal generelt sett bli bedre. Solveig er optimistist. Om hun har grunn til det eller ei, det er en annen sak. Vi får vel bare holde øye med henne og se hva som skjer. Adjø <3

Hva skal man gjøre, da?

Altså. Nå er jeg hjemme. Igjen. Jeg orker liksom ikke å forholde meg til folk. Og dersom det bare hadde vært idag hadde det vært én ting, men dette er langt fra første gangen det skjer. Eneste forskjellen på nå og vanligvis er at jeg ikke lot som jeg gikk på skolen først, men bare ble hjemme. Ulempen ved det er selvsagt at jeg blir nødt til å snakke med mamma om morran, og så gjør hun sitt beste for å forstå hva som er galt og gjøre det bedre. Pappa ser ut til å ta det litt greiere. Men, greia er at det ikke er noe noen kan gjøre for meg, for jeg veit ikke hva som må gjøres. Sånn sett gleder jeg meg veldig til å begynne hos psykolog. Jeg ternger å vite hva det egentlig er som er galt med hodet mitt, og hva jeg kan gjøre for å få det bedre. Jeg tror fortsatt at jeg trenger å flytte ut mer enn noe annet, men det hadde visst mamma og pappa diskutert, og de kom fram til at jeg får ikke lov til å flytte ut før jeg blir atten med mindre psykologen jeg ennå ikke går til sier at det er det beste for meg. Så jeg veit ikke, jeg. Håper bare jeg kan begynne hos noen snart. Jeg har jo hatt lyst til det mer enn lenge nok. Men i mellomtida... Jeg veit ikke, jeg. Jeg må jo komme meg gjennom dette her. Bare noen dager igjen til påske nå, og så har jeg i overkant av ei uke å roe meg ned på. Og etter det er det jo en og annen fridag innimellom fram til sommeren. Og når sommeren er ferdig er det bare et år igjen uansett. Og da... Da håper vi at alt går bedre. Ellerno. Adjø <3

Et patetisk lite forsøk

Nå har jeg skrevet et mer enn langt nok brev til mine kjære foreldre. Meninga med det er egentlig at dette skal hjelpe dem til å forstå meg og det jeg føler og mener og trenger og slikt, så jeg håper intenst på at det funker. Jeg har ikke tenkt til å la verden få vite hva som står der. Det er reservert til de som måtte ha et såpass sterkt ønske om å vite det at de spør, og jeg er komfortabel med å la dem vite, eller de jeg selv trenger å fortelle til. Jeg vil bli forstått. Jeg har også innsett at jeg trenger latterlig mye omsorg. Jeg får vel bare ende opp med å stjele klemmer av folk. Det får funke godt nok. Sånn ellers.. Jeg veit ikke, jeg. Jeg trenger bare å få det bedre. Adjø <3

Bandøving

Dette innlegget her krever nesten en innledning og en avslutning. Vi starter med innledningen og tar avskutningen til slutt, tenker jeg. Altså, jeg var med Robert på bandøving med bandet til faren hans idag. Første gang jeg møtte faren. Småsnodig type. Men uansett, de spilte og jeg hadde lite å gjøre, så jeg skrev det her:


Hm. Tanketøv, sikkert nok.
Nope, plent umulig å tenke med såpass mye musikk rundt meg. Kanskje like greit, tanker nå for tida har det med å være skremmende depressive, og det skal vi ikke ha noe av akkurat nå. Solveig har store planer om å få et positivt syn på livet sitt, sant. En ny vinkling, om du vil. Ønsk henne lykke til, hun kommer nok til å trenge det.

Offa, jeg savner å kunne skrive. Skrivetida var en fin tid. Ting var liksom ikke så veldig overveldende. Jeg har det nok ikke så ille som jeg skal ha det til. Ikke egentlig. Jeg har bare ikke noe ordentlig utløp lenger, sånn bortsett fra tanketøv som dette, maling og synging. Og piano. Det burde vel i prinsippet holde, men av enellerannen grunn gjør det visst ikke det. Jeg er vel bare nok ei melodramatisk tenåringsjente afterall.

Men, halve poenget med dette her var jo å være positiv. Hm. Positiv? Eh.. Solveig har Robert, på mirakuløst vis, og han er der for henne uansett hva som skjer, det er hun helt sikker på. Solveig har jobb, og det er jo alltid en fin ting. Solveig har venner som redder livet hennes ganske så ofte. Solveig har hørepåmusikk, spillepianomusikk, og spillegitarogsyngemusikk, sistnevnte er latterlig underutvikla. Men det har vi store planer om å endre på, ser du.


Det viste seg at det gikk ann å tenke litt allikevel.. Men Solveig skal sove nå, for Solveig skal opp tidlig, også er hun trøtt. Natti <3

Nedfor, kanskje

Jeg tror bare det blir litt mye noen ganger. Sånn med familie og savn og det som er. Idag fikk jeg overdose av alt. Det eneste positive med dagen idag så langt, er at jeg la meg igjen rett etter at jeg sto opp, og sov til lenge. Sto opp sju, tok medisiner, skrev lapp til mamma og pappa og hengte den på døra, og sov videre. Men sånn ellers har idag vært en relativt jævlig dag. Jeg har prøvd å snakke litt, men stemmen min er fullstendig kaputt, så det gikk heller dårlig og gjorde veldig vondt. Men det var definitivt verdt det. Sånn egentlig. Jeg har tilbragt dagen i senga mi. Ikke gjort noe som helst konstruktivt, utenom å spille en liten smule piano og brenne noen CDer. Jeg visste ingenting om noe som helst som hadde med familien å gjøre før pappa kom hjem. Lillesøstera mi sier ikke så mye viktig til meg. Men min kjære far visste ikke engang at jeg hadde vært hjemme fra skolen fordi jeg er sjuk. Alltid like koselig, sant? Og ingen hadde sagt til meg at min kjære mor var i Stavanger eller noe slikt heller. Noe som i prinsippet er ganske ironisk, ettersom jeg for noen uker tilbake fikk tydelig beskjed av mamma om at i en familie sier man fra til hverandre, fordi jeg hadde satt meg på toget til Moss uten å si fra. Jeg visste ikke egentlig at jeg skulle dit selv heller, før et kvarter før jeg satte meg på toget. Dette var ikke et problem for meg i det hele tatt, og egentlig ikke for dem heller, for jeg har fått beskjed om at sålenge jeg er inne til ti er det greit. Men neida. Jeg skal visst gi tydelig beskjed om hvor jeg er til enhver tid. For det er slik man gjør det i en stor, lykkelig familie som vår. Jeg er så lei av dette. Men nå skal jeg begynne å få til en forandring for alvor. Sette inn penger på en konto jeg ikke får tilgang til før jeg blir atten, slik at jeg kan flytte ut. Tenke på hvor jeg skal bo. Hvordan jeg skal klare meg gjennom sisteåret på videregående når jeg bor for meg selv. Hvordan jeg skal klare meg gjennom de to første åra, med tanke på at jeg faktisk bor hjemme. Jeg må legge opp en ordentlig plan for dette, tror jeg. Få orden på tanker og prioriteringer og det som er. For ting kan bare ikke fortsette sånn som de er nå. Da kommer jeg virkelig til å dø på meg. Jeg bryter jo sammen mer enn ofte nok som det er, og jeg ser ikke for meg at det blir noe serlig bedre dersom ingenting blir forandra. Foreløpig har jeg Robert og venner til å lappe meg sammen igjen når jeg har det fælt. Men hva hvis de blir lei av meg? Hva gjør jeg da? Jeg klarer ikke komme meg gjennom denne driten her alene, det går bare ikke. Jeg merker at jeg blir i dårlig humør bare jeg er i samme rom som mamma. Om hun åpner kjeften sin, og forventer et svar tilbake, kommer det bare dritt ut av meg. Jeg klarer ikke være ordentlig glad i foreldrene mine, og det knuser meg fullstendig. Nå tenker du sikkert at sånn er det med alle, at dette er et klassisk tilfelle der løsrivelsesprosessen er tung og hard og vanskelig og vond. Men.. Selv om du tenker det, kan du behandle meg som om jeg var unik? Som om det bare er jeg som har disse problemene? Værsåsnill? Jeg vet at jeg er egoistisk og kravstor, men jeg trenger at folk er der for meg når ting er som dette. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si her nå. Beklager den depressive tonen i dette innlegget. Det måtte bare ut. Tilgi meg. Adjø <3

Død Snø

Offa... Hva er det jeg har fått meg opp i nå? Jeg skal faktisk se Død Snø. Jeg kommer til å være akkurat ike død som den derre døde snøen når filmen er ferdig. Om ikke annet, skal jeg passe på å ta med meg soviro og den rosa kaninen min. Og tonnevis med ting som smaker godt. Det ser jeg på som veldig veldig viktig. Nå skal jeg vel strengt tatt ikke se filmen før en gang ut i neste uke, med mindre det blir imorgen, selvsagt, så jeg har mest sannsynlig gooood tid på å forberede meg mentalt. Denne tida må brukes så godt som overhodet mulig. Det trenger jeg. Også vil jeg nok trenge et halvt tonn med klemmer og fine ord etterpå. Guder. Jeg er redd allerede. Ann-Helen og Norunn; hvis dere leser dette, så vit at dere er ansvarlige for alle permanente hjerneskader jeg får som følge av denne filmen. Takk og farvel <3

Si det?

Altså, nå er det litt for lenge siden sist jeg skrev noe her, syns jeg. Over en måned. Huffoghuff. Ikke at jeg egentlig vet hva jeg skal skrive her, da. Kommer sikkert ikke til å skrive noe særlig smart. Kanskje jeg skal komme med en liten oppdatering? Jah. Altså. Jeg har det egentlig ganske så fint for øyeblikket. Jeg har kommet hjem igjen fra USA. Det er en veldig fin ting. Jeg vil helst ikke være borte fra Robert igjen så lenge på en veldig veldig veldig god stund. Seksten dager er altfor mye. Men uansett. Poenget er at jeg er hjemme igjen nå. Og det er helt utrolig kjempedeilig. Robert og jeg hadde til og med tremånedersdag på lørdag, og det er da ikke verst. Gah, jeg har ikke noe å skrive. Så da tror jeg ikke jeg gidder å skrive heller. Eller, jo. Jeg har fått beskjed av Ann-Helen om å skrive om Død Snø. Altså. Jeg holdt på å dø på meg av The Shining på lørdag. Tør jeg da å se Død Snø med Ann-Helen? Neppe. Jeg er ei feig lita pingle. Hvis jeg absolutt skal se den, skal jeg hvertfall ha med en overflod av kosebamser. Vi får se hva som skjer. Så. Ja. Adjø <3